Ikke splitt opp dagligvarebransjen!

Det er lett å forstå frustrasjonen over norsk dagligvarebransje – det gjør også vi.

Matprisene har økt kraftig samtidig som bønder opplever at varene deres ikke betaler seg. Samtidig har de store dagligvarekonsernene bygget betydelig økonomisk makt, noe som fører til at stadig flere som tar til orde for å splitte opp de store aktørene.

Dette mener vi er en lite klok løsning.

I debatten om dagligvare har vi en tendens til å se butikken, kjøpmannen eller logoen som hele kjeden. Samtidig glemmer vi det som binder sektoren sammen: Vareflyten.

Hver eneste dag skal titusenvis av produkter hentes inn, lagres, sorteres, transporteres og distribueres til butikker over hele landet. Dette er et enormt logistikkapparat som krever investeringer i teknologi, bygg, kjøretøy, datasystemer og kompetanse.

Faktisk, selv om man ikke alltid skulle tro det, så har det i de aller fleste tilfeller hvor grossister har overtatt egen distribusjon fra matvareprodusenter, vært et stort økonomisk gode for begge parter.

Miljøet har også tjent på dette, med færre halvtomme lastebiler på veiene.

Deler av venstresiden har tradisjonelt vært skeptisk til konsentrasjon av kapital, og med god grunn. Samtidig er det deler av venstresiden som normalt sett aksepterer denne konsentrasjonen, under tankegangen om at store enheter sikrer arbeidstakerrettigheter, omstillingskapital og investeringskraft.

I all logistikksammenheng er volum en forutsetning for konsentrasjon av arbeidstakermakt.

Store, stabile og lønnsomme grossistmiljøer er langt enklere å organisere, tariffdekke og utvikle enn mange små transport- og logistikkselskaper som lever fra kontrakt til kontrakt.

Det er ikke tilfeldig at de mest prekære arbeidsforholdene i transportsektoren finnes i de fragmenterte delene av markedet, mens de mest stabile ofte finnes der de store volumene er konsentrert på færre aktører.

Plattformøkonomien er et godt eksempel på alternativet.

Når transport og distribusjon brytes opp i mindre enheter og konkurransen primært handler om pris, blir resultatet ofte løsere tilknytning til arbeidslivet, større innslag av innleie og et sterkere press på lønns- og arbeidsvilkår.

I disse bransjene med enkel utsetting av arbeid, er veien til en nedadgående spiral kort.

Logistikk har på mange måter trekk av et naturlig monopol. Det er mer miljøvennlig at én lastebil fylles opp og kjører én rute enn at flere selskaper kjører halvfulle biler langs de samme veiene.

Det er mer effektivt å samle varer på store terminaler enn å duplisere lagerkapasitet. Det er også de store volumene og den stabile ordretilgangen som skaper grunnlag for investeringer i robotisering og ny teknologi som øker produktiviteten.

Samtidig er det også en merkelig inkonsekvens i denne debatten. Ingen ville foreslå at Aker-systemet skal splittes opp i mindre biter fordi konsernet har opparbeidet seg betydelig markedsmakt innen deler av energi- og leverandørindustrien. Tvert imot omtales størrelse som en styrke.

Store fagmiljøer gir investeringskraft, teknologiutvikling og evnen til å ta risiko i prosjekter som mindre aktører ikke kan bære alene. Hvorfor gjelder ikke den samme erkjennelsen i dagligvarelogistikken?

Når vareflyten organiseres effektivt gjennom store og integrerte virksomheter, blir størrelse plutselig fremstilt som et problem i seg selv. Her er vi tydelige på at størrelse ikke er problemet, men spørsmålet er hvordan makten forvaltes, og hvordan verdiene fordeles.

Det betyr ikke at dagens dagligvaresystem er uten alvorlige svakheter.

Konkurransen må styrkes der det er mulig. Bøndenes forhandlingsmakt må bedres. Overskudd og effektiviseringsgevinster må komme flere til gode enn i dag. Men vi må starte i riktig ende, og ikke starte med å rive ned strukturene som faktisk fungerer.

For det er nettopp de store volumene, de stabile ordrene og den langsiktige kapitalen som gjør det mulig å bygge moderne lageranlegg, investere i automatisering og miljøvennlige kjøretøy, og tilby trygge arbeidsplasser med tariffavtaler og faste ansettelser.

Derfor burde ikke spørsmålet være hvordan vi kan splitte opp dagligvarebransjen, da vil vi tape mye på veien. Spørsmålet burde heller være hvordan vi kan sikre at makten i de store strukturene brukes til fordel for forbrukerne, bøndene og de ansatte.

For alternativet vil være at vi erstatter et system med for mye markedsmakt med et system med dårligere arbeidsvilkår, mindre effektivitet og mer usikkerhet. Det ville være en dårlig byttehandel, og maten ville gjerne blitt dyrere også. 

Undertegnet:
Stian Kvalvaag, konserntillitsvalgt Norgesgruppen
Johan Martin Andreassen, konserntillitsvalgt Coop Norge
Stefan Johansen, konserntillitsvalgt Rema 1000
 Pål Aronsen, avdelingsleder Fellesforbundet avd 004
Eirik Svensson, avdelingsleder Fellesforbundet avd 11
Kjell Arve Aspaas, avdelingsleder Fellesforbundet avd 16
Agi Sivertsen, avdelingsleder Fellesforbundet avd 14
Ernst Solheim Grønnevik, avdelingsleder Fellesforbundet avd 19
Roy Kenneth Rabben, avdelingsleder Fellesforbundet avd 20
John Galåen, avdelingsleder Fellesforbundet avd 27
Bjørn Tore Bråten, avdelingsleder Fellesforbundet avd 32
Nina Risinggård, avdelingsleder Fellesforbundet avd 37
Jan Erik Aksnes, avdelingsleder Fellesforbundet avd 41