Levende campus: Vi vet hva som virker, hvorfor gjør vi mindre av det?

Gjennom snart 20 år i en studentsamskipnad med arbeidsplassen min på campus har jeg møtt litt for mange unge mennesker som forteller om en studiehverdag preget av ensomhet, manglende tilhørighet og lite kontakt med medstudentene sine.

Samtidig ser vi som jobber her hvor stor forskjell det gjør når studentene faktisk er til stede.

Derfor bekymrer det oss at stadig flere studietilbud digitaliseres, gjøres samlingsbaserte eller organiseres på måter som fører til at færre studenter trenger å møtes fysisk.

Dette handler nemlig om langt mer enn undervisning.

De gode lærings- og fellesskapsarenaene finnes ofte utenfor auditoriet. Det kan være rundt lunsjbordet i kantina, på treningssenteret, i studentboligen, hos studentfrivilligheten, over en øl på studenthuset, på lesesalen eller i de tilfeldige møtene mellom studenter som senere blir venner, studiepartnere eller kolleger.

Det er disse fellesskapene som gjør at mange studenter holder ut når studiene blir krevende og livet ellers begynner å lugge litt for mye.

Campus er ikke bare bygninger, campus er mennesker. Det er, i tillegg til faglig og administrativt ansatte på universitetene, høy- og fagskolene, et helt økosystem av gode hjelpere. De jobber i studentsamskipnadene, statsbygg, i kommunene, fylket og i helsetjenestene, for å nevne noen.

Hver dag jobber disse menneskene sammen for at studenter skal klare å fullføre utdanningen sin, finne sin plass i felleskapet, mestre hverdagen og leve gode liv mens de studerer.

Vi vet at studenter som møter andre og opplever tilhørighet har større sannsynlighet for å klare gjennomføre studiene - og vi vet at å fasiliteter for meningsfulle og trygge fellesskap er noe av det viktigste vi gjør for å forebygge ensomhet og frafall.

Derfor er fysisk tilstedeværelse på campus ikke bare et spørsmål om læring og økonomi, det handler også om helse og livskvalitet.

Psykisk uhelse koster Norge milliarder hvert år, For den enkelte student handler det om å leve et godt liv i studietiden og ikke minst om muligheter videre i livet.

Få investeringer gir høyere avkastning enn å forebygge psykisk uhelse; det gir bedre liv for den enkelte student og lavere kostnader for oss som samfunn.

Forebygging er rett og slett smartere enn reparasjon, likevel beveger vi oss i en retning hvor vi gradvis svekker noen av de viktigste verktøyene vi har for dette. Det mener vi er helt feil vei å gå.

Med færre studenter på campus, forvitrer også grunnlaget for tilbudene rundt dem. Møteplassene forsvinner, antall ansatte og aktiviteten reduseres og campus blir dermed mindre attraktiv.

Da sitter vi, hjelperne, igjen med stadig færre verktøy for å bidra til å skape den tilhørigheten vi vet er så viktig. Derfor må vi våge å snakke om verdien av det fysiske campus.

Ikke fordi alle studietilbud skal være like, men fordi gode fellesskap og inkluderende møteplasser i stor grad ikke kan digitaliseres.

Samtidig hjelper det ikke å be studentene komme tilbake til campus dersom de politiske virkemidlene trekker i motsatt retning.

Hvis regjeringen og utdanningsinstitusjonene virkelig mener alvor når de oppfordrer studenter til å møte opp på campus eller engasjere seg i studentfrivilligheten, må de også være villige til å ta de grepene som trengs for å endre utviklingen.

Den resultatbaserte delen av finansieringsmodellen for høyere utdanning premierer i stor grad studiepoeng og fullføringsgrad, med marginale forskjeller om studiet er fysisk eller nettbasert. Institusjonene får dermed i utgangspunktet ikke mer betalt om studenten sitter i en forelesningssal i stedet for hjemme.

Vi mener derfor at det trengs modeller for finansiering, som i tillegg til studiepoeng også belønner tilrettelegging for fysisk oppmøte og aktivt satser på studenttilhørighet og levende campusmiljøer.

Når dette er på plass må det følges opp med en tydelig forventning til institusjonene om å tilby mer fysisk undervisning, ikke mindre.

For oss ansatte i studentsamskipnadene handler dette i bunn og grunn om mennesker; om studenten som finner sin første venn i fadderuka, de som blir værende på studiet fordi noen ser dem og alle som klarer å fullføre utdanningen sin fordi campus, i tillegg til det faglige, også ga dem et fellesskap å høre til i.

Å investere i campus og studieplasser med krav om fysisk oppmøte er å investere i mennesker og i framtida. Det er en investering vi som samfunn rett og slett ikke har råd til å la være å ta.