Partiledere i fritt fall

Det er brutalt å være partileder når velgerne forsvinner. De to partilederne som kjenner mest på det om dagen, er SV-leder Kirsti Bergstø og Høyre-leder Ine Eriksen Søreide.

De fleste forsøk på å beholde velgerne i eget hus mislykkes.

Velgerne rygger ut døra eller hopper ut av vinduet. Utenfor står Sylvi Listhaug og Marie Sneve Martinussen med et langt mer forlokkende budskap.

Det er kanskje særlig Frps velgerran av Høyre som er det mest brutale vi har sett i norsk politikk på lenge.

I Opinions partibarometer for oktober, som presenteres i Dagsavisen og Frifagbevegelse, får Høyre en oppslutning på 12,8 prosent.

Det er det laveste Opinion har målt partiet siden denne månedlige temperaturmåleren for norsk politikk startet i 2007. Partiets fall fortsetter og fortsetter, nå ned nye 1,5 prosentpoeng siden forrige måling.

Siden valget har Frp tatt omlag100 000 velgere fra Høyre. Dette viser overgangene mellom partiene. Høyre har en så vedvarende svak tendens på alle målinger at det kun er et tidsspørsmål før partiet får ensifret oppslutning. Er det politikken til Høyre som er feil? Nei, ikke først og fremst det. Det handler mer om strategi og budskap. Tabben med drivstoffavgiftene er blitt så stor at partiledelsen sitter handlingslammet tilbake.

Partimåling

Nå har disse tre partiene flertall

Den saken er et godt eksempel på partiets problem. Politikken er riktig. Det er håndteringen som er katastrofal. I vinter var partiet med å påføre regjeringen et nederlag da det gikk sammen med Frp, Senterpartiet og KrF og kuttet drivstoffavgiftene.

Det var forståelig. Partiet utnyttet en taktisk mulighet til å ramme regjeringen, og det var stor frykt for varige høye drivstoffpriser. Den store tabben fra Høyre kom på forsommeren.

Da raslet Senterpartiet igjen med sablene og krevde reforhandlinger med Støre-regjeringen for at avgiftskuttet skulle vare ut året, ikke bare til 1. september. Da hadde Høyre en unik mulighet til å regissere en heftig rødgrønn krangel. Men hva gjorde Ine Eriksen Søreide? Hun avblåste en rødgrønn budsjettstrid ved å garantere at Høyre uansett ikke ville stemme for nytt avgiftskutt.

Med litt is i magen ville Høyre ha sittet med alle kortene på hånda når Senterpartiet etter alt å dømme ville ha mislyktes med avgiftsforhandlingene med de rødgrønne.

Høyre kunne da ha stilt krav til Sp om at forhandlinger om avgifter også måtte handle om skattepolitikken generelt. Men Ine Eriksen Søreide valgte heller å være en slags hvit ridder for statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg.

De to Ap-toppene slapp å si noe som helst om drivstoffavgifter. Søreide tok på seg all skyld og ansvar.

Grasrota i Høyre fortviler over saken om drivstoffavgifter. De er satt fullstendig sjakkmatt av egen partiledelse når de skal møte Frp i en hard lokalvalgkamp rundt i landet. Men de tillitsvalgte i Høyre er høflige og dannede. De mest misfornøyde melder seg ut, men utover det kommer det få angrep på den nye partilederen. Knapt noen reiser krav om hennes avgang.

Jeg har tidligere skrevet at Søreide minner litt om tidligere partileder Jan Petersen. Han tok med seg partiet inn i skyggenes dal og vandret der nede i ti år.

Situasjonen i Høyre er nå så kritisk at det er potensielt en fare for at partiet igjen kan gå inn i en lang periode med svært lav oppslutning. Og her ligner tilværelsen på situasjonen i SV.

Det er heller ikke lett å se hva SV skal finne på for å komme seg ut av en svært krevende situasjon der velgerne er i ferd med å forlate partiet for godt.

På oktobermålingen faller SV ned til 4,2 prosent. Partiet ligger nå rett over eller like under sperregrensen på samtlige meningsmålinger.

Det har vært et vedvarende fall gjennom flere år. I perioden til partileder Kirsti Bergstø, som tok over etter Audun Lysbakken i 2023, har det stort sett tikket nedover på målingene. Når lederkollegaen i Høyre har problemer med Frp, så har Bergstø tilsvarende problemer med Rødt.

For radikale velgere på venstresiden fremstår Rødt som et godt alternativ. Partiet har truffet tidsånden og har få problemer med å spille bevisst på populistiske strenger i sin retorikk. I likhet med Frp er det rake pucker, klart budskap og få nyanser.

Det går hjem hos velgerne. Men SV har større problemer enn det. Partiet mister like mange velgere til Arbeiderpartiet. Det lekker i begge ender. Mange av SVs velgere er godt utdannede akademikere, særlig kvinner, og mange av disse går til Arbeiderpartiet.

Høyre bommet på strategien rundt drivstoffavgiftene. Det samme kan vi si om SVs og deres krav om at oljefondet måtte selge seg ut av israelske selskaper før det var aktuelt å forhandle budsjett med Arbeiderpartiet. Men SV fikk kalde føtter, gikk bort fra kravet og ble stående uten troverdighet.

Høyres Ine Eriksen Søreide er nylig valgt til partileder og sitter foreløpig trygt selv om Høyres nedtur skulle vare lenge. SVs Kirsti Bergstø sitter langt mer utrygt. Det pågår en lederdebatt i partiet, men hun kan bli reddet fordi både partisekretæren og den ene nestlederen har sagt at de ikke tar gjenvalg.

SV vil neppe bytte ut hele ledelsen. Men dersom SV faller ytterligere ned og vedvarende under sperregrensen, vil kravet om å skifte ut partilederen også blir sterkere på landsmøtet neste år.