Sparekrav skyver viktige arbeidsmiljøtiltak til side i kriminalomsorgen

Etter at det tidligere i høst ble varslet at kriminalomsorgen må kutte 83 millioner kroner i et allerede trangt budsjett, er spørsmålet vi som vernetjeneste må stille oss:
«hvor langt kan kriminalomsorgen effektivisere før det går på bekostning av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø?»

I etterkant av rapporten «Psykiske belastningsreaksjoner blant ansatte i kriminalomsorgen» som ble lagt fram i 2023, viser det seg at det å jobbe i kriminalomsorgen kan gi symptomer på flere helseplager.

Rapporten avdekker at et urovekkende høyt antall ansatte blir syke som følge av arbeidet.

Når slike kartlegginger gjennomføres, er hensikten nettopp å identifisere forhold som krever tiltak for å rette opp uønskede belastninger, og forbedre ansattes helse og deres arbeidsmiljø.

Det er foreslått en rekke tiltak for å kompensere belastningen det er å jobbe i kriminalomsorgen. Vernetjenesten vurderer tiltakene som gode, men dette fordrer at enhetene har tid og ressurser til å faktisk gjennomføre.

Planer for tiltakene har blitt opprettet og til dels fulgt. Det har riktignok tatt lang tid før alle ansatte får anledning til å gjennomføre, men det må det være aksept for i en presset hverdag.

 Utfordringen nå knytter seg imidlertid til at enheter og regioner har anledning til å nedprioritere gjennomføringen av tiltakene grunnet spareplaner.

Nye spareplaner foreslås, og resultatet kan bli at enhetene ikke gjennomfører tiltak, eller i beste fall legger disse på is.

Dersom gjennomføringen stanses, risikerer man at nødvendige tiltak for å opprettholde et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke innfris.

Ved høy grad av selvrådighet ved enhetene, kan tiltak som er ment å ivareta arbeidsmiljøet i praksis bli vurdert som salderingsposter – og utgå.

Dette bryter med prinsippene i arbeidsmiljølovens §4-1, hvor tiltakene er med på å gjenopprette et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Dette medfører ulik grad av ivaretakelse av ansatte mellom enheter og regioner.

Vernetjenesten mener at slike forskjeller er problematiske sett opp mot arbeidsmiljølovens krav, og samtidig bidra til en manglende helhetlig og tydelig ledelse.

Konsekvensen er at enkelte ansatte fortsatt ikke har et fullt forsvarlig og helsefremmende arbeidsmiljø. 

At kriminalomsorgen står i en utfordrende situasjon, er hevet over enhver tvil. Dette merkes tydelig på alle nivåer i organisasjonen, og gjenspeiler seg i ansattflukt, avvik, sykefravær mm.

Arbeidsmiljølovens krav må være førende. Arbeidet skal være fullt forsvarlig, og alle ansatte i kriminalomsorgen skal ha et arbeidsmiljø som ivaretar deres helse, sikkerhet og velferd.

Vernetjenestens oppgave er ikke å vurdere om etaten får tilstrekkelig økonomiske midler til å oppfylle samfunnsoppdraget. Det er heller å vurdere om vi organiserer arbeidet på en slik måte at det er fullt forsvarlig å jobbe i kriminalomsorgen.

Med krav om kapasitetsutnyttelse på 94% og redusert innlåsing og isolasjon, samtidig som det kuttes i budsjetter, er det vanskelig å se at dette lar seg gjøre.

Dersom dette skal være mulig innenfor rammene som nå legges, vil det kunne innebære økt grad av innlåsing, flere utgåtte gjøremål, mindre fremstilling og besøk til innsatte. Alt dette for å ivareta ansatte, slik at forsvarligheten og helsa deres ivaretas.

Det er positivt at arbeidet organiseres ut ifra hva som fungerer best for hver enkelt enhet. Likevel er det, spesielt i saker som angår ansattes helse, viktig at direktøren i kriminalomsorgen har tydelige og enhetlige føringer til alle enheter, om at tiltakene for å ivareta forsvarligheten implementeres og utføres.

Vernetjenesten mener derfor at det er behov for tydeligere styring og klare føringer på områder hvor lovkrav skal etterleves, selv om dette innebærer at autonomien begrenses.

Prinsippet «lovkrav fremfor målkrav», formulert av tidligere sentral HMS-koordinator i kriminalomsorgen, må etterleves.

Når målkrav kommer i konflikt med arbeidsmiljølovens krav til forsvarlighet, må lovkravet gå foran.