Jul

Fra NRK til Halden fengsel: – Jeg dømmer ingen for hva de har gjort

Hun ble kjent som barnestjerne i julekalenderen «Jul i Svingen». Som voksen har hun gruet seg mest til jula. 

Yvonne Johnsrud ble barnestjerne som 7-åring. I dag er hun utdannet vernepleier og jobber i Halden fengsel.
Yvonne Johnsrud ble barnestjerne som 7-åring. I dag er hun utdannet vernepleier og jobber i Halden fengsel.
Publisert

Yvonne Johnsrud går i 9. klasse når moren dør av brystkreft, den 22. desember.

Hun var syk i ni år. 

To år senere dør faren av akutt leukemi, 17. desember.

Det tar bare to måneder fra han får diagnosen til også han er borte. 

Etter det har jula aldri blitt den samme. Johnsrud har helst jobbet og latt kollegaer med familie få fri. 

Det er først de siste årene at hun har begynt å ta jula mer tilbake. Men selve juledagene er fortsatt vanskelige.

På julaften har hun alltid en klump i halsen. 

– Jeg feirer jul med min fillekusine og hennes familie, og det er veldig koselig. Men det er ikke min jul. 

31-åringen håper dagen kommer snart, da hun kan lage jul til egne barn. 

Bildet av foreldrene hennes står framme i stua.
– Det ser ut som jeg har tent lys for å minnes foreldrene mine. Det er bare fordi jeg er veldig glad i stearinlys, sier Johnsrud idet fotografen tar et bilde av hennes avdøde foreldre.

Julekalenderen på NRK

Da Johnsrud var liten, fikk hun en hjemmelaget kalender av moren.

Hver dag i desember trakk hun en lapp hvor det kunne stå at de skulle bake pepperkakehus senere.

Andre dager kunne det stå ting som: «I dag er det fotballtrening. Det blir gøy!» 

Johnsrud pleide å elske jula.

I en enebolig på Ekeberg i Oslo vokste hun opp med sterke juletradisjoner med musikk, baking og et stort juletre. Det var idyllisk og typisk norsk, forteller hun.

I dag er det kanskje mange som forbinder Yvonne Johnsrud med jul.

Da hun var 7 år fikk hun et år fri fra skolen for å spille Akaya i julekalenderen «Jul i Svingen» på NRK.

Egentlig var rollen hennes tiltenkt en hvit jente som het Kaja.

Om statskanalen fikk et behov for å gjøre serien mer flerkulturell, vites ikke. Kaja ble i hvert fall omdøpt til Akaya. Og det var Yvonne Johnsrud, adoptert fra Indonesia og oppvokst i Oslo, som fikk rollen. 

På sidelinja sto foreldrene hennes og heiet på henne, men ikke sånn overdrevet mye. 

Yvonne Johnsrud som Akaya i julekalenderen «Jul i Svingen».
Yvonne Johnsrud som Akaya i julekalenderen «Jul i Svingen».

Fest og penger 

Med en mer brutal ungdomstid enn mange andre på samme alder, kunne Johnsruds liv endt annerledes.

– Jeg kunne endt opp med et rusproblem i en eller annen bunker. 

Det var en periode med mye festing og et bankkort som gikk varmt. For eksempel da Johnsrud flyttet til Bergen for å studere sosiologi rett etter videregående.

Hun brukte opp 50.000 av lånet og så flyttet hun hjem igjen.

Det hjalp heller ikke at hun fikk utbetalt livsforsikring fordi foreldrene hennes døde før hun fylte 18. 

– Når man er 18 år og får penger på konto. Not good. 

– Det var ingen som passet på hvordan du brukte dem?

– Nei, eller tante prøvde stakkars. 

Tanta hennes skal ha en stor takk for at Johnsrud er der hun er i dag, forteller hun.

Det var også hun som tok over omsorgen for Johnsrud da hun mistet foreldrene sine. 

– Hun har alltid vært klippen min i livet. 

Innsiden og ut 

I dag har hun klart å kjøpe sin egen leilighet et steinkast unna Oslo-gryta. Og i garasjen står hennes splitter nye elbil. Den pendler hun med til og fra jobb i Halden fengsel, der hun jobber som vernepleier i et aktiviseringsteam. 

– Jeg er veldig stolt av hvor jeg er i dag.

Johnsrud ser ut gjennom vinduet
For Johnsrud er det menneskene rundt henne som gjør at hun føler seg hjemme. Ikke det fysiske stedet.

Jobben hennes er å finne på noe å gjøre med innsatte som av ulike grunner sitter isolerte i fengselet.

Da går de kanskje en tur, spiller frisbeegolf, hører på musikk, spiller Playstation eller så drikker de bare en kopp kaffe og prater.

Johnsrud kommer alltid inn på cella med et stort smil, selv om hun kan ha flere dager hun ikke har det særlig bra.

Det hender hun kjører gråtende de 114 kilometerne til fengselet. Men så fort hun kommer fram, tørker hun tårene, og drar fram smilet.

Åpnet seg

Helst vil Johnsrud at alle rundt henne skal føle seg trygge nok til være sårbare, men hun synes det er vanskelig å være det selv.

Det er derfor det har tatt så lang tid for henne å fortelle de rundt seg hvordan hun egentlig har hatt det etter at foreldrene døde. 

Johnsrud i bilen på vei fra jobb
Når Johnsrud setter seg i bilen for å kjøre til morgenvakt på jobb, går det alltid ned en boks energidrikk. På anlegget spiller hun det som dukker opp på Spotify.

Hun vil også helst være den stabile i møte med innsatte som har det vanskelig.

Det hender likevel at hun sier at hun forstår at de har det vanskelig og åpner opp om det som har vært tøft i livet hennes. 

For noen dager siden var det en innsatt som skulle i behandling hos distriktspsykiatrisk senter (DPS) og måtte fylle inn et skjema.

Da kunne Johnsrud si at det skjemaet hadde hun allerede fylt ut, så hun kunne hjelpe ham. 

– Jeg tror det er verdifullt for dem å vite at de ikke står alene om å ha det vanskelig. Men det er viktig at det ikke blir en konkurranse om å ha det verst. 

Menneskelig 

I februar fikk hun prisen «Månedens dialogstemme» av Nobels Fredssenter.

Begrunnelsen var at hun bruker sine egne livserfaringer og klokskap til å møte innsatte i fengsel med respekt og nysgjerrighet.

Johnsrud på jobb i fengselet
I aktiviseringsteamet skal Johnsrud få med de innsatte på en aktivitet. Målet er å hindre at de som sitter på isolasjon skal føle seg helt alene.

Johnsrud selv følte prisen var ufortjent. 

– Jeg har ikke veldig dype samtaler med de innsatte. Det er mest hverdagslig prat. Og det kan alle klare å ha. Jeg er takknemlig, men det er mange andre som gjør en viktigere jobb. 

– Hva tror du at du bidrar med i fengselet, da?

– Å være menneskelig. Være en venn. Jeg dømmer ingen for hva de har gjort. Kanskje har de drept noen. Likevel møter jeg dem på samme måte. Det er det som er jobben min.

Når de innsatte hilser på henne hvis de går forbi hverandre, blir Johnsrud ekstra glad.

– Det er en veldig liten ting, men for meg er det stort. Da vet jeg at jeg har gjort noe rett. 

Alltid litt kjipt 

For Johnsrud har noen perioder vært tyngre enn andre. Hun har vært innlagt med depresjon på psykiatrisk to ganger.

Noen ganger har hun tenkt at livet ikke er verdt å leve, men så vet hun hvor vondt det er å miste noen. 

Yvonne Johnsrud på jobb i Halden fengsel.
Yvonne Johnsrud spilte Akaya i Jul i Svingen. I dag er hun vernepleier og jobbet i et aktiviseringsteam i Halden fengsel. Da hun var tenåring døde begge foreldrene av sykdom. I dag bruker hun erfaringene sine til å snakke med de innsatte i fengselet. Og i februar fikk hun pris for månedes dialogstemme av Nobels Fredssenter.

– Jeg vil ikke gjøre det mot andre. Og det er det eneste som har stoppet meg i de verste periodene. 

Johnsrud har blitt vant til at livet alltid er litt kjipt. Men da de mørke tankene nok en gang snek seg innpå henne i høst, merket hun at hun var lei.

Nå går hun jevnlig til psykolog og har nettopp startet med gruppesamtaler. Når hun kommer hjem fra de timene, må hun ofte bare legge seg. Det tar på å åpne opp. 

Det hjelper ikke at hun til tider er hard mot seg selv.

«Det er mange som har det mye verre enn meg. Hva er det jeg syter for?», kan hun ofte tenke. 

Det tenkte hun også ofte da hun jobbet i psykiatrien. Første gangen hun måtte bruke en belteseng, gråt hun en time etterpå. 

– Det var vondt å se på og å være en del av. Men så lærer man at det er det beste å gjøre i noen situasjoner. 

Beste i livet 

Johnsrud visste ikke hva en vernepleier var før en venninne fortalte at hun skulle studere det i Nord-Norge.

Johnsrud syntes det hørtes spennende ut, hun søkte og kom inn i Porsgrunn. 

Tre kjappe

Hva er din unyttige viten? At man er høyere om morgenen enn kvelden. Hvis noen sier at jeg er lav, så pleier jeg å si: «Du skulle sett meg om morgenen».

Hva er ditt kjærlighetsspråk? Gaver som synes på kontoen min. 

Beste maten du kan lage til deg selv? Pasta og sjømat. Best of both worlds. Men når jeg er alene, blir det en typisk «girl dinner» med oliven og ulik dipp og sånn. 

– Det er noe av det beste som har skjedd i livet mitt. Etter barndommen. Den var en dans på roser. 

Johnsrud kom til Norge allerede som baby. For henne føltes det alltid trygt og som hjemme i huset på Ekeberg. Det å være adoptert har sånn sett aldri påvirket henne særlig.

Men det er noen kommentar hun husker godt fra medelever på barneskolen: «Brune lukter vondt» og «Du ser ut som en brunost».

En dag fant pappaen henne i dusjen. Da prøvde hun å skrubbe vekk brunfargen. 

Angrer 

Etter at moren døde, flyttet Johnsrud med faren til Singapore. Faren hadde fått seg jobb der. Tanken var at de to kunne starte litt på nytt, tusenvis av kilometer fra Norge. 

Johnsrud er glad hun og faren fikk de to årene sammen før han ble syk. Men hun angrer også på at hun ikke satt mer pris på det. 

– Jeg brydde meg om alle andre ting og vi hadde mange unødvendige krangler. Jeg vet at det er en del av det å være fjortis, men når jeg ser tilbake på det så skulle jeg ønske at jeg gjorde mye annerledes. 

I dag kan hun si til venner at de må ta vare på deres nærmeste før det er for sent. Og til de som er sinte på foreldrene sine, minner hun dem om å være glad i dem mens de har dem. 

Hvis hun noensinne skulle stå fast i en heis, håper Johnsrud at det er sammen med foreldrene. 

– Da håper jeg det blir en veldig lang heistur. 

Powered by Labrador CMS