Bokanmeldelse
Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole!
Setningen er mye sitert, og den stammer fra Haakon Lie, Arbeiderpartiets en gang så mektige partisekretær. Og den er betegnende for partiets indre liv – antagelig til alle tider, også i dag – men framfor alt i tidsrommet 1945 til 1965 da partiet virkelig var ørnen blant partiene. Da hadde de makta i norsk politikk og kunne koste på seg indre stridigheter om posisjoner og synspunkter. Og i denne perioden kunne partiet mønstre ei førsterekke med blant annet Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Trygve Bratteli, Konrad Nordahl som også var LO-leder og sjølsagt vaktbikkja og antikommunisten himself – nevnte Haakon Lie. Dette var sterke personligheter, som levde og åndet for Partiet og aldri var redde for å markere revir når det var nødvendig. Mange har trodd at Gerhardsen kanskje var den mildeste av dem. Det stemmer nok ikke. Denne boka bekrefter det. Dessuten er denne historiske gjennomgangen av Arbeiderpartiets storhetstid også en dokumentasjon på at det er umulig å lage en omelett uten å knuse egg. Måten Norge ble bygget opp igjen på etter fem år under en fremmed makts herredømme er fascinerende lesning. Og den som ikke forstår denne historien, forstår neppe heller ikke hvordan Norge er blitt et land flere ser opp til. Ikke minst politisk. Muligens er litt i overkant av 300 sider ikke nok for å beskrive deler av denne historien, men i dagens lesefattige Norge får vi som er interesserte ta det vi får.
Ingar Kolloens sakprosabok «Makta» handler om mer enn de 20 åra da Arbeiderpartiet var enerådende i det norske politiske landskapet – da de fikk langt over 40 prosent oppslutning i valg – ja, nesten rent flertall i toppåret 1957. Det kanskje mest interessante Kolloen skriver om er opptakten til at partiet ble så mektige, altså manøvreringen rundt hvem som skulle styre landet etter den andre verdenskrigen. Skulle Nygaardsvold som hadde vært statsminister siden 1935 fortsette, eller skulle noen andre overta? Og i så fall, hvem? Dette utløste en enorm maktkamp både i landet og i partiet. Og det var her Einar Gerhardsen viste seg som noe langt mer enn en lavmælt veiarbeider og tidligere konsentrasjonsleirfange. Gerhardsen hadde politiske ambisjoner, han ville rett og slett styre landet. Ja, han flørtet til og med litt med kommunistene en periode – helt fram til 1948. Kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 ble imidlertid for mye for ham, deretter ble det kråkerøytale og full krig. Og verken Tranmæl, Bratteli, Lie eller Nordahl var vanskelig å få med seg i den kampen. Etterkrigstida ble også den kalde krigen og anti-kommunismens tid i Norge. Dette satte et sterkt preg på Arbeiderpartiet – både politikken utad og maktkampen innad.
Et kjent, men omstridt og mangetydig begrep hos den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, er «vilje til makt». Arbeiderpartiet hadde dette i fullt mon. Da må konkurrenter, som kommunistene i NKP var etter en heltemodig innsats under krigen, ryddes av veien. Og da kan til og med et leninistisk og stalinistisk virkemiddel som målet helliger midlet brukes. Makt har aldri Arbeiderpartiet, eller resten av arbeiderbevegelsen, tatt avstand fra. I hvert fall ikke når makta er deres egen.
Men svært få trær vokser inn i himmelen. På slutten av 1950-tallet begynte uroen å bli såpass stor i de indre kanaler på Youngstorget at sånne figurer som for eksempel Finn Gustavsen dukket opp. Noen var rett og slett lei den kalde krigen, noen ville stake ut den tredje vei. Og den skulle ligge et sted mellom USA og Sovjetunionen. Sosialistisk Folkeparti, SVs forgjenger, ble en realitet i 1961 og var med å felle regjeringen Gerhardsen i 1963 på bakgrunn av ei gruveulykke. Partiet kom riktig nok raskt tilbake i et par års tid, men de hadde nå fått langt friskere og vanskeligere motstandere på den politiske venstresiden enn Norges Kommunistiske Parti.
Og der slutter Kolloen sin interessante historie om Arbeiderpartistaten, eller ettpartistaten – kjære perioder har mange navn. Arbeiderpartiet som en gang bygde landet, sto foran overgangen til 1970-tallet som nok ble for radikalt og heseblesende for partiet og for fagbevegelsen. Dette skriver Kolloen imidlertid ikke noe om, men det han skriver om er levende formidlet, om enn ikke nødvendigvis den eneste rette lære. Kilder mangler boka ikke, men det er alltid interessant å diskutere hvordan de brukes. For heller ikke sakprosabøker er den endelige fasit, de kan kun være utgangspunkt for fruktbare debatter. Kolloen har definitivt skrevet en sånn bok.