Der det lille blir stort
Jan Kristoffer Dale: Arbeidsnever Kolon 2016
Forfatterdebutanten Jan Kristoffer Dale – som nå også er nominert til den prestisjetungeTarjei Vesaas’ debutantpris – har skrevet en kort novellesamling på under 100 sider totalt. Samlingen er lansert som arbeiderlitteratur uten at denne merkelappen blir så godt definert. Av Dales seks korte noveller i samlingen, er det bare den første – novellen som har samme navn som samlingen: Arbeidsnever – som strengt talt handler om arbeidslivet. Her er virksomheten på et bryggeri et sted på Sørlandet en sentral del av fortellingen. Forfatteren har da også sjøl jobbet som vikar på et bryggeri. Men de fem andre fortellingene i boka handler i hvert fall om arbeidsfolk på et vis – mennesker med enkle, jordnære krav til livet. Men slett ikke uten følelser, vidd og lengsler. Er det dette som er arbeiderlitteratur?
For meg blir novellen «Tilflytter» - den kanskje minst «arbeiderlitterære» teksten –samlingens høydepunkt. Her møter vi kjærligheten i all sin storhet. Vi møter en kjærlighet som er allestedsnærværende, som behersker et liv på godt og vondt. Hva et menneske er i stand til å gjøre i kjærlighetens navn kjenner jo som kjent få grenser – i denne korte novellen på kun 11 boksider får Dale fram dette på en sterk og levende måte. Franks avstandsforelskelse til Anne som serverer på kroa er mer enn rørende. Og ikke minst hvilke virkemidler han bruker for å holde andre beilere unna sin utkårede.
Dales språk er konkret og virkelighetsnært. Og han skriver på en slags frolandsdialekt. Dette fungerer glimrende. Det kunne fort blitt påtatt, men troverdigheten i de bygdekarakterene han bygger møysommelig opp, kler denne språkdrakten – ja, de kunne neppe vært den foruten.
Som om han var en durkdreven novellist klarer Dale på svært små flater å gjøre det lille til noe stort – akkurat slik denne sjangeren krever om den skal bli tatt ordentlig på alvor. Ensomheten, annerledesheten, kjærligheten, bygdestoltheten – det blir troverdig alt sammen.
Forfatteren er en mann, og fortellerblikket er dermed også gjennomført mannlig. Hovedpersonene er menn. Ikke sjelden bor de hjemme hos mor og far. Det handler en del om damer og hvordan damene ser ut. Men det blir aldri klissete eller sexistisk av den grunn.
Novellister er ofte kresne forfattere som ikke sløser med ord. Uten å være noen kopi av Kjell Askildsen, føyer Dale seg godt inn blant disse. At vi får høre mer fra ham, enten han blir hedret med vesaasprisen eller ei, føler jeg meg temmelig sikker på. I så fall vil det neppe være noe norsk skjønnlitteratur taper på.