Det enkleste er ei bok

Det herlige 1970-tallet er over lengst. En del av de kulturprodukter som ble skapt da er borte, begravd og delvis glemt. Mange vil nok si at den frigjøringsbølgen som i hvert fall i etterpåklokskapens lys preger dette tiårets ettermæle, er forduftet for mange år siden. Nå er det bare mimring og nostalgi fra 68-erne som vekkes til live nå og da. Men disse blir det nærmest daglig færre og færre av. At det blåste en rød politisk vind over Norge i dette tiåret, er nok de fleste enige om, men hvor ble denne vinden i fra venstre av? Der strides de lærde og de langt mindre lærde.

Tramteatret er et ektefødt barn av dette radikale tiåret. Teatret ble startet i 1976 av en vennegjeng der mange var, eller etter hvert ble, studenter – og holdt koken i de ti neste årene. Dette var eksperimentelt teater, eller friteater – og det var et teaterensemble som ville noe politisk – de var en gjeng med raddiser. Noen sto ml-bevegelsen nær, men slett ikke alle. Og så gikk det sjølsagt som det ofte går, ikke sjelden der flere enn to fra den politiske venstresida er til stede i samme rom over lengre tid: Det blir krangler om mangt og mye – ja, om det meste. Påfallende mange i denne gjengen fant i tillegg hverandre på privaten – men ikke alle de forholdene holdt livet ut heller. Tramteatret ble oppløst i 1986 mot en stemme. Og han stemte til alt overmål blankt.

Leif Gjerstad, journalist og sakprosaforfatter, skrev for et par år siden ei gjennomillustrert bok om Tramteatret – hans femte utgivelse. Det har blitt ei nydelig gavebok kanskje mest for nostalgikere, men de skal også ha mat. Tramteatret var humla som viste seg å kunne fly. Deep Sea Thriller ble deres første musikkrevy, og siden gikk det slag i slag. Med stadig bedre anmeldelser til det snudde sånn rundt midtveis. Kritikerne ble rett og slett lei, det ble oppfattet som for programmatisk det teatergruppa holdt på med – og det politiske klima endret seg vel også noe på 1980-tallet. Skjønt Klassekampen ble også mer og mer skeptisk. Etter hvert ble det ikke bare teaterrevyer og musikaler, men de ga også ut plater med mye av det samme stoffet. Hvor lurt det var, er det lettere å svare på i ettertid. Gruppa som talte minst et sted mellom 10 og 20 medlemmer trengte hele tida penger å leve av som de fleste av oss andre – de ble som mange andre kulturarbeidere konfrontert med det gyldendølske børs og katedral. Og de var nok kanskje dårligst på førstnevnte.

Gjerstad forteller Tramteatrets historie stort sett kronologisk, men har delt boka inn i seks kapitler: Historien, musikkrevyene, TV-seriene, platene, biografier over medlemmene og forestillinger og konserter. Dette er en rasjonell og til dels leservennlig måte å ordne stoffet på, men har også ført til noen gjentagelser som skjemmer teksten noe. Særlig gjelder dette der forfatteren har valgt å presentere medienes anmeldelser av Tramteatret. Her foreligger det setninger, fakta og annet stoff som allerede er røpet og skrevet om tidligere. Sånt burde vært redigert noe strammere. Gjentagelser som ikke har noen eksplisitt mening, bør lukes ut – de kjeder leseren.

Men totalt sett har Gjerstad skapt et fint portrett at denne for noen av oss berømte og beryktede teatergruppa som gjorde sitt ytterste for å skremme besteborgerlige kapitalister og andre de mente hadde misforstått en smule. Fornøyelig for menigheta, kanskje ikke så interessant for mange andre. Skjønt, Tramteatret hadde mange dyktige kunstnere – ingen glemt, ingen nevnt. Gjerstad har også spandert noen korte tekster hvor han forteller hvor det ble av enkeltmenneskene i ensemblet etter 1986. Og han har sjølsagt også brukt de som fortsatt lever, og det er de fleste, som kilder.
Jeg er litt usikker på hvor vidt denne boka har noen mening for dagens unge kulturinteresserte, men for oss som opplevde Tramteatret live, er den mer enn av affeksjonsverdi.