En demning mot fascismen

JAN-ERIK ØSTLIE

At høyreekstremismen og høyrepopulismen er på frammarsj i verden for tida, er for de som følger litt med ikke vanskelig å få øye på. I kjølvannet av disse observasjonene foregår det til tider også en verbal og intellektuell strid om ulike utslag av disse ismene kan og skal kalles fascisme. Noen er tydeligere enn andre. Mens de aller fleste er oppmerksomme på faren av det velkjente ulv-ulv-fenomenet. Altså at hvis du kaller det meste for fascisme, og noe av det også i utide, kan det bli ordentlig alvor den gangen fascismen virkelig er nærværende. For da har ordet for lengst mistet sin verdi. Skjønt, den nederlandske statsviteren Rosan Smits er ganske trygg på at hun gjenkjenner en fascist når hun ser en. Og da sier hun også fra. I en pamflett av ei bok på litt over 100 sider fyrer hun løs. Særlig er det naturlig og velfortjent nok Donald Trump som får gjennomgå mest.  

For Smits er det imidlertid ikke den historiske fascismen med hakekors, uniformer, diktatorer og tyranner hun framhever, men den mer moderne varianten med røde capser med slagord på og høyreekstreme memer, konspirasjonsteorier og løgnhistorier som nærmest savner sidestykke i vår historie. Altså politikertyper som Trump, Orban og hennes egen Geert Wilders. Og mange, mange flere.

Pamfletten består av tre deler. Først definerer Smits hva som kjennetegner fascismen generelt, deretter hva som kjennetegner vår tids fascisme og skiller den fra den europeiske på 1920-,1930- og 1940-tallet. For til slutt å si noe om hva vi kan gjøre for å stoppe dette. For som hun skriver i den siste delen, her er det all grunn til å advare, være på vakt – for fascismen er ingen spøk. «Fascismen huler ut demokratiet. Det begynner med språket, ikke med stridsvogner. Det begynner med valg, ikke statskupp. Fascismen slipper til takket være mennesker som ikke tror det blir så ille.»
Det gjelder altså å reagere før det er for seint. Boka er åpenbart egnet til aksjon. Folk som snur ryggen til har Smits neppe særlig sans for – det er heller ikke disse folkene som denne boka er skrevet til.

Det er fristende å si det med Arnulf Øverland, vi må ikke sove. Smits skriver videre: «Vi er i ferd med å slå inn på den veien igjen. Ikke ved at hundrevis marsjerer gjennom gatene – som i forrige århundre – men med den elektorale triumfen til ytre-høyre-politikere i USA og Europa, ved lobbyistenes dempede skritt gjennom maktens korridorer. Ved de ultrakonservative tenketankenes veikart, ved de trollende hærskarene på nettet, Wokebusters og Global Coalition Against Globalism. Ved tekbaronene som har tatt kontroll over vårt digitale liv med sine algoritmer og milliarder. Og med de millioner av mennesker som hver dag marsjerer i takt med syndebukktrommene.»
For i dag er det ikke frustrasjonene etter en tapt første verdenskrig som trigger hatet, men helt andre samfunnsskapte trusler som både truer den enkeltes eksistens og samfunnets. Det er skremmende hvor aktuell denne boka er.

Men alle kan vi gjøre noe, det er også en del av bokas lærdommer. «Enten du er opposisjonsleder, journalist eller en av de mange millionene stemmeberettigede.» Smits anbefaler ikke-voldelig motstand, og appellerer til kunnskap, mot, utholdenhet og et stort hjerte. Hun roper på en solid demning. Og demninger er noe nederlenderne veit hva er.

«Men hva skal vi gjøre helt konkret? Det kan aktivister, opposisjonsledere og historikere fra land der fascismen allerede flommer over demningen, fortelle oss. Se på deres erfaringer som en kilde til inspirasjon til å bygge vår egen demning. De viser et bredt spekter av store og små motstandshandlinger som til sammen utgjør en politikk som er sunn og sterk, en journalistikk som er motstandsdyktig, og et samfunn som står støtt ved sin solidaritet.»

For Rosan Smits er ikke naiv, hun veit at journalistikk aldri kan bli nøytral – at den er partisk i hele sitt vesen. Dermed er det ingen grunn til å skjule det heller. Og i sin vei mot et mer solidarisk samfunn der fascismen ikke har plass, der fascismen ikke hører hjemme, foreslår hun en del buffere som må settes inn. Og akkurat som Jonas Bals, en av våre egne mest markante anti-fascister, anbefaler hun at vi både går ut i gatene, danner nettverk og bruker stemmeretten – og ikke minst: har det gøy!

Av og til er bøker like nyttige som brød og sirkus. Denne boka er en sånn.