Fantastiske Ferrante
Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet
Så er det over. Napoli-kvartetten – Elena Ferrantes store epos om de to venninnene Elena og Lila fra Napoli rundes av med romanen «Historia om det tapte barnet». Og hvilken svir det er å lese disse fire bindene! Samtidig er det en stigning i dramatikk og fortellerglede som kan ta pusten fra de fleste.
Elena er forfatteren – som også er fortelleren i romanverket – mens Lila er arbeiderklassejenta med det voldsomme temperamentet og en helt særegen evne til å si ting sånn de virkelig er. Det vi på norsk ofte betegner som «rett fra levra». Nå skal det for øvrig sies at i Ferrantes fantastiske diktverk med en rolleliste så lang at ei liste over personer som er med må trykkes i starten av bindene har en høy temperatur og intensitet uansett hvem som fører ordet, uansett hvem det handler om. Her får det «italienske» fritt utløp.
De to nevnte venninnene er ulike, men har også mye til felles. Blant annet har de elsket samme mann – Nino – Elena får sågar et barn med ham. En rundbrenner og pragmatisk person. Typisk nok i en italiensk kontekst blir Nino i dette bindet også politiker og parlamentariker. Til og med en venstresosialist – hvem skulle tro det!
Elena bor i flere av denne romanens tidligere bind utenfor fødebyen Napoli – blant annet i både Genova og Firenze. Men nå vender hun hjem, og bosetter seg i nærheten av Lila. Og ikke bare er de to venninnene nær hverandre på godt og vondt, deres barn blir venner også – ja, to av dem blir sågar kjærester i en kort periode.
Det siste bindet i Napoli-kvartetten overskygges av at Lilas yngste datter Tina forsvinner. Antagelig blir det lille barnet kidnappet. Uansett er det en forferdelig historie som Lila aldri kommer over. Kanskje er det også derfor hun sjøl plutselig en dag forlater Napoli uten forvarsel og uten at noen veit hvor hun er blitt av. Hele verket åpner jo med denne hendelsen, og vi får aldri noe fullgodt svar på gåten utover at Elena avslutter fjerde bind med å erkjenne at hun må leve med at hun aldri får se Lila igjen.
I det siste bindet av kvartetten er vi for det meste på 1980- og 1990-tallet. I tidskoloritt er den mye mindre detaljert enn de foregående – særlig 1970-talls bindet «Dei som flyktar og dei som blir», bok nummer tre. Her møter vi en nærmest feministisk fortellerstemme – bind fire er langt mer avdempet hva et sånt perspektiv angår. Skjønt, det er ikke så mange menn i fjerde bindet som henger på greip heller.
Dette er også bindet hvor mange av de karakterene vi har møtt i tidligere bind dør. De fleste mett av dage, men noen blir også tatt av dage. Det er i det hele tatt noe vemodig over denne teksten. Elenas tre døtre vokser til. Får først sine kjærester, deretter blir Elena bestemor. Sånn er jo naturens gang.
Aldringsprosessen løper som en rød tråd gjennom boka og minner oss stadig på at en dag skal vi dø – alle som en. Det er ikke noe moralsk forbundet med dette, det er bare et faktum som skal tas til etterretning. Elena er blitt en erfaren og suksessfull forfatter sjøl om hennes egen familie er lite interessert i Elenas bøker. Særlig fortellingen «Ein vennskap» selger godt, og mer enn antyder metaperspektivet i denne teksten.
Elena Ferrante – som er et psevdonym – har igjen skrevet en medrivende roman fra det fargerike Napoli. Om klasse- og kjønnskamp, om kjærlighet og hat side ved side – om emosjoner så sterke som vi bare møter dem i det levende livet.