Fra revolusjonær til sosialdemokrat

Har du aldri hørt om Martin Tranmæl (1879-1987), bør du raskest mulig gjøre et søk på google. I hvert fall hvis du har sterke sympatier i retning sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Eller du kan lese denne boka der tre av hans tekster er gjengitt. De handler om hans politiske synspunkt fra den tidligere karrieren, hans skille mellom en reformistisk og en revolusjonær fagbevegelse og et innledningsforedrag han holdt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1933. Her får du altså både partipolitikk og fagforeningspolitikk i skjønn forening fra den unge Tranmæl. I tillegg får du en fin biografisk innføring av den malerutdannede trønderen fra en annen med samme utdannelse: Jonas Bals. Tranmæl er ingen hvem som helst i norsk arbeiderbevegelse, han er antagelig den mest innflytelsesrike sosialdemokraten ved siden av Einar Gerhardsen og Haakon Lie – ja, han var vel de to sistnevntes egentlige læremester. Og hvilken politisk utvikling hadde ikke Tranmæl! Han gikk på begynnelsen av forrige århundre fra å være en av de unge og skarpeste kritikerne av gammelmannspartiet med Jeppesen og Holtermann Knudsen i spissen til sjøl etter hvert å bli far (og bestefar) i arbeiderpartihuset. Det Tranmæl mente og sa, ble partiets politikk en periode. Som syndikalist i unge år sto han fagbevegelsen svært nær. Mye hadde han lært av et 5 år langt opphold i USA. Blant annet tanken om at fagbevegelsen måtte organisere seg i industriforbund. Denne tanken ble også grunnen til at næringsmiddelarbeiderne i Norge slet seg ut av Norsk Arbeidsmandsforbund og dannet sitt eget forbund (NNN) i 1923. Hvis du bare skal lese ei bok denne uka, så les denne.    

Tranmæl var også en sterk bidragsyter til at Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern, ble splittet i 1923 og aldri ble et underbruk av Sovjetunionen sånn Norges Kommunistiske Parti ble. Derfra så han seg aldri tilbake. Han unnvek alle verv i Arbeiderparti unntatt en kort periode som stortingspolitiker. Han ble i stedet for pressemann og redaktør i Dagsavisens forløper Arbeiderbladet. Men var medlem av partiets sentralstyre så lenge de fleste kan huske.

At han gjennomgikk en bemerkelsesverdig politisk utvikling og endring av standpunkter, kan det neppe herske særlig tvil om. Akkurat som partiet hans, og for eksempel også Einar Gerhardsen. I en av tekstene i denne boka som handler om fagbevegelsens oppgaver, midler og former, skriver han blant annet dette: «Betegnelsen reformistisk bruker man om en fagbevegelse som utelukkende tilstreber forbedringer for arbeiderne innenfor rammen av det nåværende kapitalistiske samfunnet. Forbedringer som høyere lønn, kortere arbeidstid, ferier osv. Man lar kapitalistene uantastet sitte inne med produksjonsmidlene og dermed også bestemmelsesretten over de verdiene arbeiderne frambringer. Politisk brukes dessuten betegnelsen reformistisk om de sosialdemokratiske partiene, som mener å nå fram til et sosialistisk samfunn bare gjennom skrittvise reformer. I motsetning til den reformistiske fagbevegelsen vil den revolusjonære ikke nøye seg med lønnsøkning og andre nærliggende og i og for seg viktige krav, men søke å erverve produksjonsmidlene for den produserende klassen og gjøre denne klassen til herre over sine frambringelser. Dette målet peker ut over rammen av det nåværende samfunnet og er dermed revolusjonært. For å komme dit er det ikke nok å møte fram ved valgene og stemme sosialistisk, men fagbevegelsen må som arbeiderklassens kraftigste maktmiddel ta direkte del i det sosiale omdannelsesarbeidet: bruke sine pressmidler for å oppnå forbedringer også på samfunnsnivå og legge grunnlaget for et sluttoppgjør – en sosial revolusjon – der fagbevegelsen må bli den sentrale maktfaktoren.»

Dette mente altså Tranmæl i 1920 – og for ordens skyld: han ønsket seg en revolusjonær fagbevegelse, ikke en reformistisk. Her skulle kan med årene stille siktet inn mange knepp til høyre. Revolusjonstanken forlot han, folkeflertallet skulle bestemme gjennom valg. Skjønt, han støttet helhjertet partiprogrammet i 1933, et program som «… tydeliggjør at en reell styrke bak oss er forutsetningen for den omdannelsen vi tilstreber. I sammenheng med dette blir det slått fast at det er på marxismen vi bygger vår politikk, med støtte i de erfaringene som er vunnet gjennom kamper her i landet og i andre land.»

Marxismen kastet partiet ganske raskt ut av programmet, og to år seinere vant som kjent Arbeiderpartiet regjeringsmakta. Tranmæl avslutter sin tale til partiet sånn: «Under den marsjordren som allerede er gitt, går vi fram for et sosialistisk Norge, for folket i arbeid, for flertallet og regjeringsmakten til arbeiderpartiet!»
Den gangen ga dette ifølge kildene (boka) en langvarig applaus. Det hadde nok neppe skjedd i dag, men det er en annen og langt lengre historie.