It seems so long ago

Tittelen på denne anmeldelsen er Leonard Cohens, men passer også godt på Ketil Bjørnstads siste roman i nostalgiserien «Verden som var min». I ren knausgårdstil har som kjent Bjørnstad, pianisten og forfatteren, lagt ut på en lang dags ferd mot vår egen – og kanskje særlig Bjørnstads – tid.

Tidligere har han lost oss gjennom sekstitallet, nå følger han opp med syttitallet – et tiår det ikke er vanskelig å se at Bjørnstad er svært glad i. Og hvem er ikke det? Det er et banebrytende tiår, og det har fått svært stor betydning for langt flere enn de som vokste opp da. Derfor er det også mange som er så opptatt av syttitallet. Frigjøringstiåret.

Bjørnstad fortsetter samme stilen som i forrige roman, som også var en koloss på nærmere 800 sider og handlet om sekstitallet. Han veksler mellom personlige opplevelser og historiske beskrivelser – ja, hele poenget er å se hele historien gjennom dette personlige prismet. Hvor opptatt for eksempel Bjørnstad er av flystyrter, er bemerkelsesverdig – her må nesten alle små og store sådanne i dette tiåret være nevnt. Men det er en bagatell. Om dette går på bekostning av andre mer skjellsettende begivenheter, kan være vanskelig å bedømme – jeg har ikke lest denne romanen med en historisk kalender ved siden av meg. Men skal jeg først nevne en sak av betydelig interesse for det norske samfunnet i dette tiåret som Bjørnstad ikke nevner med ett ord, så måtte det være justisminister Inger Louise Valles Stortingsmelding nr 104 (1977-78) Om kriminalpolitikken. Den skapte mye rabalder, og den snudde opp ned på landets kriminalpolitikk – særlig på det norske fengselsvesenet – ja, på friomsorgen også. Her kunne Bjørnstad vært noe mer våken. Men det skal vel kanskje sies til hans forsvar at kriminalpolitikkmeldingen neppe var samtaleemne blant hans egne kunstnervenner på denne tiden. Og det er til syvende og sist disse det handler om på det personlige planet i romanen – naturlig nok. Hovedpersonen, foruten Bjørnstad sjøl som fortelleren for øvrig omtaler både i tredje- og førsteperson, er Ole Paus. Og bedre portrett har vel Paus aldri fått. Bjørnstads beundring for den fem år eldre Paus er nesegrus – visesangeren er fullstendig uten feil og lyte. Som roman betraktet blir karakteren kanskje litt mindre troverdig.

Det er heller ikke til å stikke under stol at formen Bjørnstad har valgt er svært krevende. Bjørnstad har valgt en svært sympatisk strategi når det gjelder beskrivelsen av karakterene. Så godt som alle personer som er vanskelige å lese som fiktive får stort sett rosende omtale av forfatteren. Det fins unntak som Lillebjørn Nilsen og Knut Faldbakken, men som leser får vi en klar forståelse av at om Bjørnstad ville, kunne de to nevnte fått en langt mer infam beskrivelse. Av grunner jeg ikke kjenner, er det ikke blitt sånn. Hans kjæreste og livsledsager i denne perioden har forfatteren valgt å beskrive navnløs – noe som virker litt tilgjort og kunstig, men antagelig har det sin moralske begrunnelse. Her følger Bjørnstad altså på ingen måte Karl Ove Knausgård. Det gjør for så vidt ikke romanen på så mange andre felter heller – skjønt, hvis ikke dette er såkalt virkelighetslitteratur – hva er det da?

Bjørnstad er klart best når han skriver om kulturhistorien fra denne tiden. Og det er heller ikke merkelig da det var blant kunstnere på Club 7 og andre steder han sjøl vanket på denne tida. Gjensyn med Erik Bye, Jens Bjørneboe og Finn Alnæs – for bare å nevne noen, er mer enn nostalgi.

Likevel: Boka er for nostalginerder med spesiell interesse for 1970-tallet. Og vi får bekreftet etter endt lesning at dette tiåret synes å være så lenge siden.