Når noen snakker sammen
Anne Karin Sæther: De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen CappelenDamm 2017
Etter fire hundre sider av boka «De beste intensjoner» av Anne Karin Sæther kan vi lese dette: «Det er pengene som rår. Når det kommer til stykket er det ikke energibehovet til de fattige i verden som bekymrer norske politikere. Det er heller ikke renheten til energien som er det viktigste. Norge foretrekker å selge gass fremfor fornybar energi, og bryr seg ikke nevneverdig om at gassen i flere tilfeller konkurrerer mot fornybar energi. Argumentene om at gassen er bedre enn kull og at vi hjelper de fattige med oljen vår, er unnskyldninger for at vi selger gass og olje.»
Dette er åpenbart en av de bøkene som olje- og gassprodusentene gjerne skulle sett var uskrevet. Sæther, som har jobbet i flere år som journalist og kommunikasjonssjef, er ikke nådig mot olje- og gassbransjen – og for så vidt heller ikke mot de aller fleste norske politikere. At vinklingen i denne boka er grønn og miljøvennlig, er merkbart nærmest fra første setning. Og skal vi bare ta en brøkdel av den kritikken Sæther her fremfører for god fisk, så er det lett å bli miljøverner rundt neste sving.
Boka er svært godt kildebelagt. At den likevel er et slags kampskrift, er ikke å overdrive. Forfatteren forsøker å kle av det meste av den positive argumentasjon for hvorfor vi bør fortsette med olje- og gassproduksjon i våre havområder. Og det er overbevisende gjort. Særlig den delen som handler om alle de ulike aktørene som snakker sammen. Enten de jobber i industrien sjøl eller er politikere med sterke interesser i at olje og gass pumpes opp av havet. Eller folk som har skiftet roller – for eksempel journalister som fant ut at det var langt mer lukrativt å være kommunikasjonssjef i Statoil eller i et annet oljeselskap enn å være kritisk journalist i Dagens Næringsliv eller i en annen avis. Det er egentlig oljen som selve fundamentet for vår velferdsstat forfatteren rokker ved. Og om hun ikke slår i hjel, så lager hun i hvert fall sprekker i ganske mange av de mest kjente mytene om oljens velsignelser. Og hele tiden veies det opp mot miljøvern- og klimaargumenter. Om hva kloden tåler – og om hva som lønner seg i fremtiden.
At politikerne – fra de aller fleste partier – heller ikke slipper unna kritikken her, gjør bare teksten mer appetittskapende. Mens umoral og dobbeltmoral nærmest sloss om oppmerksomheten. Her er det en samrøre når det gjelder næringslivs-, arbeidslivs- og velferdspolitikk som antagelig savner sidestykket i norsk politisk samtidshistorie. For i siste instans virker det å være som Sæther altså skriver – det er pengene som rår. Og her er det ikke snakk om småpenger. Og det er vel kanskje derfor det blir så ille som det blir. Den norske olje- og gassindustrien leker ikke næringsliv – den er norsk næringsliv. Og her er det heller ingen søndagsskole – om noen skulle tro det. Boka er et glimrende bakteppe for folk som er interessert i å vite mer om hvorfor – og hvordan – vi har blitt ett av verdens rikeste land, men ikke nødvendigvis står først i køen når det gjelder det grønne skifte. Skjønt, hvilket land står egentlig der?
Jeg har imidlertid en sterk innvending mot denne boka. Og den er kanskje av mer redaksjonell art. Det er vel og bra med fotnoter i en bok av denne typen som er avhengig av å være etterrettelig. Men det ødelegger lesningen når nesten hver eneste fotnote er full av ny informasjon som er vesentlig å få med seg for å skjønne sammenhengen. I sånne tilfeller må informasjonen i fotnotene bakes bedre inn i selve teksten. Fotnoter i bøker som ikke skal leses som forskningsrapporter, bør ikke ha like mye informasjon i fotnotene som i teksten for øvrig. De skal være kun referanser til hvilke verk eller nettsteder informasjonen kommer fra. I denne boka blir det så mye blaing fram og tilbake fordi fotnotene står bakerst, at det til tider ødelegger leserytmen – og dermed står i fare for å ødelegge lesegleden også.