Om omsorgsansvar

Mye, kanskje mesteparten, av den norske samtidslitteraturen handler om relativt unge menneskers problemer. Det være seg problematiske menneskelige relasjoner i formative år i tenårene eller i tida deretter, eller spørsmål av typen hva-skal-jeg-bli-når-jeg-blir-stor. Noe handler om musikk, som de yngste alltid har vært over gjennomsnittet opptatt av, andre bøker handler om andre trendsettende fenomener. Line Baugstøs siste roman er fri for sånne ungdommelige og ganske navlebeskuende skildringer av et liv under utvikling. Men så er da heller ikke forfatteren noen ungdom lenger. Hun tilhører generasjonen som minst har en skilsmisse bak seg, en relativt skjellsettende hendelse i de fleste menneskers liv. Skjønt, for de fleste av oss blir det gjerne flere av disse etter hvert. Livet er vanskelig, det er ikke minst skjønnlitteraturen med på å belyse. Og bekrefte.

«Et langt framskredent ekteskap» handler blant annet om akkurat det. Jeg-fortelleren heter Toril som er helt i begynnelsen av 60-årene og gift med Ole. Det går raskt opp for leseren at ekteskapet har nådd sitt høyeste stadium for en stund siden, nå er det den kjedelige vanen og det trivielle som rår. Men enhver fortelling trenger en hendelse som setter noe i bevegelse. Her skjer det da Toril oppdager at den felles sparekontoen de har en dag plutselig er tom. Og enda verre: At det er Ole som har tømt den. Uten verken å fortelle dette – eller når det blir oppdaget, er i stand til å fortelle hvorfor han har gjort dette. Det viser seg at han er blitt bedratt. Pengene, nærmere en halv million, er borte. Toril reagerer med å ta ut separasjon – hun vil skilles. Kanskje er dette en temmelig dramatisk beslutning på kort varsel, men etter litt ettertanke blir hun ganske raskt enig med seg sjøl om at er en god idé. Samlivet har gått i stå, han ønsker seg mer frihet. Hun konfererer litt med venninner, og ikke særlig overraskende er flere av dem på hennes side. Skjønt, ikke alle. Venninnegjenger har som alltid mange temaer til diskusjon over de ofte altfor mange vinglassene, og en gjenganger er ikke så rent sjelden andre venninners kjærlighetsforhold. Eller eventuelt mangel på sådant. I Torils tilfelle er det særlig Marie og Live som blir de nærmeste sparringspartnerne. Et smart valg da de to er noe ulike, én snusfornuftig og den andre litt mer vågal, ukonvensjonell og støttende.

Da Ole kastes ut av huset de deler, tar fortellingen en ny vending. Han søker midlertidig ly hos deres datter Hedvig, men der blir han ikke lenge. For en natt dukker han opp sammen med politiet utenfor døra hennes. Ole har gått seg vill, han viser seg å være totalt ute av kurs. Ingen kjærlighetssorg er årsaken, men etter nærmere diagnostisering viser det seg at han har fått Alzheimer. Og det blir raskt og gradvis verre og verre. Hva skal Toril gjøre nå? Noen må ta seg av Ole. Han flytter inn igjen til henne uten at det hjelper på sykdommen. Torils to venninner har helt diametrale oppfatninger om hva hun nå bør gjøre. Og skilsmisse får hun heller ikke innvilget av Statsforvalteren siden de nå bor sammen igjen. Hele situasjonen går sjølsagt sterkt inn på Toril. Ole nærmer seg stadiet av pleietrengende, hjemmehjelp trår til og til slutt institusjonen Soltun som slett ikke bærer sitt vakre navn med særlig stor presisjon. Toril blir mer og mer frustrert. Helt i strid med det som var Torils intensjon, blir Ole en større og større del av hennes liv. Hans sykdom og liv blir altoppslukende for henne. Ole blir en stusselig figur etter hvert, og romanen får fram hvor forferdelig en sykdom som demens rammer. Faktisk også de nærmeste.

Hva handler så dette dypest sett om? For Toril er det tilbakevendende spørsmålet om hvilket omsorgsansvar hun har for et menneske hun har delt store deler av livet med, og som hun er glad i på sitt vis. Men vi har også en velferdsstat som har fått våre skattepenger for å ta seg av sånne tilfeller. Her sneier Baugstø innom at denne velferdsstaten nok har noen mangler – ja, at den tar for gitt at pårørende også skal stille opp. Skjønt, romanen er fri for moralisme. Vi møter aldri en hovedperson som går til krig mot systemet sjøl om det mellom de såkalte linjene kan anes en viss institusjonskritikk. Personlig er jeg glad for at den ikke er sterkere enn her – det motsatte har vi mer enn nok av både i skjønnlitteraturen, avisspaltene og rundt kafebordene i det virkelige livet. Toril viser til tider en rørende deltakelse og omsorg for et menneske i nød. Uten å bli altfor sint og opphisset.

Baugstø har skrevet en dyster roman, men langt fra virkelighetsfjern. Mange av oss havner i samme situasjon som Toril uten at vi har bedt om det, planlagt det eller ønsket det. Hvor langt strekker omsorgsansvaret seg for våre medmennesker? Det fins neppe noe eksakt svar på det spørsmålet, men i våre temmelig egoistiske tider der smarttelefonen er alt, er i hvert fall spørsmålet på sin plass å stille. Og så er det ikke litteraturens lodd å besvare det.