En trønder dro til Amerika og fikk nye ideer. Slik startet kampen om makta i LO

Før jula i 1905 kom yrkesmaleren og fagforeningspioneren Martin Tranmæl tilbake til Trondheim fra et lengre opphold i Amerika.

I kofferten hadde han med seg nye, revolusjonerende ideer om hvordan fagforeningsarbeid kunne organiseres på best mulig måte.

Det Tranmæl hadde med seg tilbake over dammen, var de første ideene om at LO burde organisere arbeiderne etter klasse og ikke etter forbund.

Sentralt i dette var også tanken om at makten i LO skulle desentraliseres.

Radikal tankegang

I landet der drømmen om et bedre liv sto sterkt, opplevde trønderen fra Melhus et samfunn der kapitalistiske krefter forsøkte å knuse fagbevegelsen.

Arbeiderklassen mobiliserte, men de gikk på den ene smellen etter det andre.

For eksempel den gangen i 1905 da gruvearbeidere i Colorado streiket og kjempet for åtte-timersdag. Fagforeningen forsøkte å stå opp mot gruveeierne, men til ingen nytte.

Samme året ble et nytt storforbund for industriarbeidere, Industrial Workers of the World (IWT), stiftet på en kongress i Chichago. Der var Martin Tranmæl til stede.

Det nye forbundets manifest inneholdt radikale forslag. Forbundet mente at det var arbeiderklassens samlede kampkraft som var nødvendig for å få gjennomslag i saker.

Hver lokale avdeling i fagbevegelsen måtte ha stor grad av selvbestemmelse og de måtte samarbeide med organisasjoner som kjempet de samme kampene.

Martin Tranmæl ble inspirert av det nye industriforbundet og rapporterte hjem i Ny Tid:

«Den nye organisasjonen er sikkert den mest klarlinjede og moderne bevægelse, vi hidtil har havt på det økonomiske omraade …».

Påla streikebryteri

Da Tranmæl fartet rundt i Trøndelag i årene etter Amerika-turen, begynte ideene hans om en samlet fagbevegelse på tvers av forbund, å ta form.

I Orkland kommune, fire mil sørvest for Trondheim, ligger industristedet Løkken Verk. Her gikk gruvearbeiderne til streik i 1909. De ville at alle gruvearbeidere skulle få minstelønn.

Martin Tranmæl var sentral i organiseringen av konflikten, men den møtte motstand. Ved hjelp av omfattende streikebryteri klarte arbeidsgiveren Orkla å holde arbeidet gående i gruvene.

Dette var et slag i trynet på de streikende.

På LO-kongressen året etter fikk LO-sekretariatet med LO-leder Ole O. Lian i spissen, krass kritikk fra representantene fra Trondheim. De mente at sekretariatet hadde godkjent streikebryteri.

Lian slo tilbake mot kritikken i debatten som fulgte. Samtidig førte diskusjonen til at organiseringen av LO tok en ny retning.

De første lokale LO-ene

Det var Martin Tranmæl som formulerte den såkalte «Trondhjemsresolusjonen» i 1911.

Dette var uttalelsen til Fagopposisjonen, en opposisjonsgruppe i fagbevegelsen med utspring i Trondheim. De foreslo at det ble opprettet lokale samorganisasjoner, eller lokal-LOer, om du vil.

Fagbevegelsens organisasjonsarbeid måtte bli mer revolusjonært, mente de. Det var forslag om å avskaffe forsikringsordninger og tariffavtaler. Kampmidlene skulle være streik, sympatiaksjoner, boikott og sabotasje.

Fagopposisjonen mente at LO måtte desentraliseres. Fagforbundene måtte avløses av industriforbund, og lokale samorganisasjoner skulle opprettes. Noen år senere ble Fagopposisjonen landsomfattende.

På LO-kongressene fra 1917 til 1923 gikk debatten om hvordan LO skulle organiseres. Var det forbundene som skulle være grunnorganisasjonen i LO, eller samorganisasjonene?

I disse årene fikk de lokale LOene større ansvarsområder, men det ble vedtatt at forbundene skulle være LOs grunnorganisasjon. Slik er det fortsatt.

Avhengig av hverandre

Det har vært flere perioder med spenninger og interessekonflikter mellom LO lokalt og sentralt.

Det forteller Ole Martin Rønning, historiker og daglig leder av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).

Partier til venstre for Arbeiderpartiet (Ap) står tradisjonelt sterkere i de lokale LO-organisasjonene enn sentralt i LO og forbundene, hvor Ap er dominerende.

Samtidig som det kan være brysomt for LO med en radikal bevegelse, er det også en en berikelse, mener Rønning.

– De er avhengig av hverandre. Lokal-LO får ofte støtte av det sentrale LO-apparatet ved aksjoner og aktiviteter, noe som gir dem en voldsom kraft. Forholdet er med på holde fagbevegelsen vital og levende, sier han.

Tre viktige funksjoner

Roy Pedersen var leder av LO i Oslo i ti år, fra 2008 til 2018.

Pedersen peker på tre grunner til hvorfor han mener de lokale LO-ene er viktige, og gjør dette ut ifra sitt Oslo-perspektiv.

• Lokal-LO er en samlende kraft. Dette kom til syne i år da både de ansatte ved restauranten Olivia i Oslo og lagerarbeiderne ved 360 Logistics, streiket for tariffavtale. LO i Oslo arrangerte fanemarkeringer og fagbevegelsen sto sammen på tvers av forbund gjennom sympatistreik.

• Ved kommunevalg kan lokal-LO stille spørsmål til alle politiske partier om hva de mener i konkrete saker som er viktige for LO-medlemmene på arbeidsplassene. Ut fra de svarene kan LO lokalt anbefale medlemmene hva de bør stemme på. Dette er bedre kjent som Trondheimsmodellen.

• Lokal-LO arrangerer ofte 1. mai. Pedersen mener dette er viktig fordi fagbevegelsen da klarer å samle kreftene på venstresida i politikken.

Slagmark for politiske omkamper

Det har vært kamper om hvordan de lokale LO-ene skal organiseres opp til nyere tid.

Før LO-kongressen i 2017 kalte Jørn Eggum LOs lokalorganisasjoner en slagmark for politiske omkamper.

– Når en ikke rekker fram i eget forbund, kan en bruke det som en alternativ vei for å fremme forslag. Det mener jeg er udemokratisk, sa Eggum, forbundsleder i Fellesforbundet, til Klassekampen den gangen. Det ble det bråk av.

På LO-kongressen i 2017 ble styrene for fylkeskonferansene avviklet, med unntak av i Oslo. I stedet ble det opprettet nye regionråd der lokalorganisasjonene er i mindretall.

Fordi regionkonferansene velger delegater og sender inn forslag til LOs kongress, er dette en innskrenkning av lokalorganisasjonenes innflytelse, mente Roy Pedersen og flere delegater.

Pedersen sa den gangen at forbundene ville få større innflytelse over hvilke forslag som kommer inn til sekretariatet og kongressen.

Han mener at fagbevegelsen og de lokale LO-ene i fremtiden må stå som en selvstendig kraft på venstresida i politikken, og utvikle et likeverdig fagligpolitisk samarbeid med Ap, SV og Rødt.

– Fagbevegelsen må stille egne krav til partiene ved valg. Dette for å utvikle rødgrønne allianser som skaper et alternativ til høyrepartiene.

Kilder: Historiker og forfatter Harald Berntsen (muntlig), Arbark, LO i Trondheim og omegn, LO i Oslo, Wikipedia, «Dynamitt i borehullene» av Bjørn-Erik Hanssen.