Flere saker
Dette er en sak fra
LO Aktuelt
Vi skriver for tillitsvalgte i alle LO-forbund.
Les mer fra oss
Den tidligere arbeiderpartipolitikeren Gunn Karin Gjul er ny leder av Tankesmien Agenda. – Jeg ønsker at Agenda skal være en stemme for vanlige folk.
For å stille spørsmålet fra et kjent NRK-program:
– Gunn Karin Gjul, hva er drivkraften din?
– I dag er så mye truet av det vi i arbeiderbevegelsen har kjempa fram. Ytre høyre er i ferd med å bli sterkere, og pengemakta blir mer styrende for samfunnsutviklinga. Det er litt av grunnen til at jeg sa ja til jobben som daglig leder i Agenda.
20 år som stortingsrepresentant fra 1993 til 2013, åtte år som avdelingsleder i Fagforbundet (2013-2021) og statssekretær i tre departementer de siste fem årene.
Det var kanskje ikke så rart at Agendas styreleder, Raymond Johansen, var svært fornøyd da det før sommeren ble klart at den politisk erfarne 59 år gamle Gunn Karin Gjul var ansatt som daglig leder etter Trygve Svensson.
Gjul er «en skikkelig lagbygger, og det trengs i tida som kommer», mente han.
– Så nå trapper du ned?
– Tvert imot! Dette er drømmejobben for enhver som har hjerte sitt i fag- og arbeiderbevegelsen.
Noe av det hun brenner sterkest for er å være med og forme den tida vi lever i, og sørge for at vanlige arbeidsfolk blir hørt i større grad enn fram til nå, sier hun.
Agenda ble opprettet i 2014, og er en uavhengig tankesmie for sentrum-venstre i norsk politikk. Tankesmien er i dag heleid av LO.
Da hun jobbet i Fagforbundet, en stilling hun ble headhuntet til, ble det av noen nevnt at hun var påtenkt som nestleder i LO.
– Ja, jeg leste om det blant annet i Frifagbevegelse, smiler hun.
– Bare et rykte?
– Ja, jeg veit ikke noe mer om den saken.
Antagelig var det spekulasjoner, det er jo svært sjelden faste ansatte blir valgt til så høye stillinger i LO. Du må ha tillitsvervbakgrunn. Og det har hun ikke.
– Men det er alltid hyggelig å bli nevnt. Og det er kanskje tegn på at folk har skjønt jeg har hjertet mitt i fagbevegelsen, sier hun idet mobilen ringer.
Det er eldste sønnen som studerer i Singapore, som er på tråden. Han bruker å ringe før han går og legger seg på kvelden. Gjul sender en melding tilbake.
Gjul har to sønner på 20 og 23 år. Da hun gikk ut av Stortinget for 13 år siden, bestemte hun seg for en ting: At hun skulle være til stede for disse guttene som da var i barneskolealder.
– Jeg har alltid prøvd å være veldig tilgjengelig. Gutta mine forventer egentlig at jeg tar telefon, og at jeg er der for dem. Jeg har en veldig nær relasjon til dem, og de ringer mora rett som det er, forteller hun.
Både hun og barnefaren har fulgt opp sønnene på fotball, skigåing og svømming. Foreldrene har alltid hatt delt ansvar, også etter skilsmissen da gutta var 6 og 9 år.
– Det falt veldig naturlig fordi det hadde vært en pappa som hadde stilt opp 100 prosent før, og gjorde det også etterpå.
Gjul er født og oppvokst på Ørlandet, på Fosenhalvøya rett nord for Trondheim. Mora hennes drev en liten gård og var organisert i Bonde- og småbrukarlaget. Det var et melkebruk med en 12-15 melkekyr.
– Så du kan melke kuer?
– Ja, også håndmelke. Men det driver ingen med lenger.
Lenge var hun organisert i Fellesforbundet på grunn av landbruksbakgrunnen sin.
– Jeg hadde en liten stilling på gården som ferie- og fritidsavløser. Det hadde jeg til lenge etter at jeg kom på Stortinget. Mamma og pappa dro til Kanariøyene på ferie tidlig i januar, og da var jeg hjemme i ferien og melka ku, sier hun.
Hun var nesten 30 år før dette tok slutt.
– Og så har du plukket poteter?
– Selvfølgelig.
Men politikken tok henne i tidlig alder.
Hun kommer fra et sosialdemokratisk hjem. Og ble allerede i tenårene leder av Ørlandet AUF og seinere også i Sør-Trøndelag AUF.
I 2001 tok hun en juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo.
Når hun blir spurt om hva som tente hennes politiske interesse, svarer hun det venstrepolitiske korrekte at hun har trua på at et samfunn med små forskjeller der folk har en trygg jobb å gå til, og kan leve av lønna si, fører til at vi kan ha gode liv og et samfunn basert på tillit.
Det samfunnet mener hun det bare er arbeiderbevegelsen som har vist at den kan garantere.
– Jeg var en sånn politisk nerd i en alder av 7-8 år. Og kunne navnene på alle statsrådene i Nordli-regjeringa.
– Hvorfor det?
Hun ler:
– Veit itj!
Aldri tvilt
– Har du aldri vært i tvil om at Arbeiderpartiet er ditt parti?
– Har aldri vært i tvil om at jeg er sosialdemokrat, at det er det som ligger i bunn.
– Kan du være sosialdemokrat uten å være medlem av Arbeiderpartiet?
– Ja, det mener jeg. Det er masse sosialdemokrater i SV og på hele venstresida. Helt ut i Rødt mener jeg det fins sosialdemokrater.
Gjul har vært EU-motstander hele livet. At det har blitt noen kamper innad i partiet, erkjenner hun glatt.
Også innen miljøopposisjonen i partiet har hun vært en hærfører.
– Har partiet ditt tålt denne opposisjonen?
– Det vil alltid være litt plagsomt for en partiledelse å ha noen som hele tida er uenig med dem, stiller spørsmål og kanskje også stemmer imot i Stortinget, noe vi også gjorde av og til. Eller for å si det som sant er, så hendte det ganske ofte.
– Og du overlevde politisk?
– Ja, jeg har trua på den siviliserte samtalen. Og uenighet styrker et parti og et samfunn. Det er viktig at noen tar den rollen og står oppreist for det de tror på, sier hun som ikke protesterer når hun plasseres et godt stykke på venstresida i Arbeiderpartiet.
Hva gjør hun så i fritida? Hun leser bøker, både sammen med en venninnegjeng og på senga som sovemedisin før hun legger seg. Det går i bestselgere, og helst krim.
– Hva er det som fascinerer med krimlitteratur?
– Politiets arbeid, undersøkelsen, men også personbeskrivelsene, historiene – hvordan bøkene skrives.
Hun leser ikke med juristens briller, men for å kose seg.
Kanskje er hun litt for mye på nett, men hun har aldri mobilen med seg på soverommet.
Folk hun kjenner, karakteriserer henne som jordnær. Hun har mye humor, er partilojal og til stede der hun er. Men hun kan også bli oppfattet som flink pike.
– Hvordan reagerer du på det?
– Jeg er den første i min familie som har fått høyere utdanning.
Foreldrene har verken master eller bachelor.
– Faren min har riktignok en teknisk utdanning fra Forsvaret.
Hun har fulgt drømmen til arbeiderbevegelsen som bygde opp et utdanningssystem med lånekasse og gratis universitet- og høyskoleutdanning, og har fått alle muligheter der, forteller hun.
– Jeg syns jo ikke sjøl at jeg er noen flink pike, sier hun.
Før hun slår kontra:
– Er det å være flink pike negativt? Er det noen som syns det er negativt om du er en flink gutt? Hvorfor snakker vi aldri om flinke gutter? Dem er det jo mange flere av.
At Arbeiderpartiet tar for stor plass i det rødgrønne samarbeidet, fins det mennesker på venstresida som mener. Men hva mener Gjul?
– Jeg tenker at Arbeiderpartiet tar den plassen det tar ut fra det styrkeforholdet det har. Og den oppslutninga det har blant velgerne.
Arbeiderpartiet har vært det toneangivende partiet på venstresida, påpeker hun.
– I stedet for at vi skal bekymre oss over at ett av partiene på venstresida tar for stor plass, burde vi heller bekymre oss for at ytre høyre også begynner å få klangbunn i det norske samfunnet og blitt store og sterke.
Hun mener vi kan lære mye av hva som har skjedd i USA. President Donald Trump har truffet en nerve og må tas på alvor, ikke bare latterliggjøres som en klovn.
– Vi må i Norge akseptere og respektere at folk er bekymra, at de er redde de skal miste jobben, at de er redde for at de ikke skal klare å betale huslånet sitt.
Hun tror at folk opplever at den offentlige debatten ikke handler om dem lenger, at de ikke blir sett.
– De blir ikke akseptert for den jobben de gjør. Det er noe av vår jobb å sørge for at vanlige folk sin stemme blir hørt i den offentlige debatten.
Gjul forteller at hun i flere sammenhenger snakker med folk som tidligere har stemt på Arbeiderpartiet, men som nå har gått til Fremskrittspartiet. Da spør hun dem hvorfor.
De svarer ikke at Fremskrittspartiets politikk er så god, men at Arbeiderpartiet har forlatt dem.
– De er mer opptatt av at Arbeiderpartiet og venstresida har svikta dem, ikke har sett dem. Og at de ikke respekterer vanlig arbeidsfolk og det som er livene deres.
Dette synes hun må tas på alvor.
– Hvis vi skal klare å stå imot ytre høyre-kreftene i Norge, har vi mye å lære av det som har skjedd i USA med Donald Trump og Demokratene. Vi må sørge for at det ikke skjer i Norge også. Her har Agenda en sentral rolle.
– Og dette tar du gjerne en debatt på vegne av Agenda om?
– Jeg syns jo det er artig med debatter, men går ikke i debatt bare for å gå i debatt, Jeg må ha noe jeg ønsker å formidle.
Fordi hun faktisk ønsker at andre stemmer i det norske samfunnet enn de som har vært de sentrale også skal høres, ønsker hun at Agenda skal være en stemme for vanlige folk.
Gjul har også hørt kritikken om at Agenda kan framstå som for elitistisk.
Om dette stemmer, skal tankesmien nå drøfte og analysere i en strategiprosess.
Hvem er Agenda og hvem skal Agenda være til for? Hvilke verktøy og virkemidler skal Agenda bruke?
Gjul tror absolutt Agenda har noe å lære om måten de kommuniserer på. Kanskje vil de spisse sine saker litt mer og ikke spre seg alt for bredt.
– Hvordan vil fagbevegelsen se at Agenda har fått en ny leder?
– Agenda kommer til å ha en annen profil enn den som var under Trygve Svensson. Det er fordi han ledet Agenda i en helt annen tid enn jeg kommer til å lede i.
Hun minner om at venstresida gjorde et fantastisk valg i 2015 i kommunenorge.
– Vi hadde ikke den voldsomme polariseringa, høyrekreftene hadde ikke begynt å true velferdssamfunnene våre på den måten de gjør i dag.
I fagbevegelsen stemte over 60 prosent på de rødgrønne partiene. Og det var starten på en krig i Europa.
– Det gjør at Agenda blir litt annerledes nå, sier Gunn Karin Gjul.