– Uten sangen hadde ikke arbeiderbevegelsen lykkes

Arbeidersangene har i arbeiderbevegelsens historie spilt en sentral rolle både som kampvåpen og fellesskapsprosjekt.

Hvor bevisst dagens ledere i arbeiderbevegelsens mange organisasjoner er på betydningen av å synge, er Anne Marit Godal ikke så imponert over.

Hun er forfatter av den nylig utgitte Res Publica-boka «Arbeidarsong».

– Den bevisstheten er i ferd med å bli borte, og det mener jeg er farlig for politikken, sier hun.   

Med knyttet neve
Godal, som har sunget hele livet i Framfylkingen, AUF og nå i rockekoret NEO+, er utdannet statsviter og brenner for arbeiderbevegelsens sangkultur.

Boka er en gjennomgang av denne kulturen fra Marcus Thranes dager på midten av 1800-tallet til dags dato.

I boka siterer hun flere av arbeiderbevegelsens store ledere. Einar Gerhardsen satt i tysk konsentrasjonsleir under krigen og viser til arbeidersangen som terapi.

Mens sangen «Internasjonalen» historisk har hatt en helt egen status. På 1920-tallet skulle den synges som allsang, enten først eller sist på et møte, og ikke bli sunget på linje med andre.

I skyttergravene under den spanske borgerkrigen fikk den nærmest en religiøs funksjon, skriver Godal. Sosialistene sto med hevet knyttneve da de gravla sine døde mens de sang «Internasjonalen».

Boka er full av eksempler på arbeidersangens viktighet, men også ganske kritisk til hvordan situasjonen er i dag.

En demontert arbeiderbevegelse
Godal mener hun kjenner sangtradisjonen, men oppdaget at det var det mange andre som ikke gjorde. Det frustrerte henne, og sånt blir det bok av.

Hun ville fortelle hvilken rolle sangene har spilt. Skrivinga har hun brukt tre og et halvt år på.

– Hva er en arbeidersang?

– Den klassiske definisjonen er at det er en sang som er skapt av – eller skaper arbeiderbevegelse, sier hun.

Godal mener den definisjonen står seg fortsatt. – Problemet er imidlertid at det jo ikke fins noen arbeiderbevegelse lenger. 

– Det var dramatisk, kan du utdype det?

– Veldig mange jeg har snakket med, sier at arbeiderbevegelsen er demontert, det er jo ikke noen forståelse i toppen om hva arbeiderbevegelse er, sier hun.

– Men da er jo også arbeidersangen død?

– Sosialismen er troen på hvordan verden må være. Og dette livssynet er ikke dødt. Så kanskje vi heller må si at arbeidersangen er sanger som styrker troen på sosialismen.

Haakon Lie
Godal raljerer litt over at Arbeidernes Folkehøyskole på Ringsaker ble lagt ned og over en manglende vilje til å redde huset i Arendal hvor Arbeiderpartiet ble dannet.

– Eller det aller verste, at bevegelsen lar Arbeidernes Opplysningsforbund gå konkurs på grunnlag av en EDB-investering. Altså – jeg begynner å grine.

– Hvordan tror du Haakon Lie hadde reagert på det?

Det svarer ikke Godal på, men svaret gir seg sjøl.

Og hun er krystallklar på at det Haakon Lie drev med av kulturarbeid på 30-tallet, var helt avgjørende for arbeiderbevegelsens store framgang.

Haakon Lies negative sider blir oftere enn de positive trukket fram.

Del av kampen
– Du skriver at arbeidersangen har endret samfunnet, på hvilken måte?

– Uten sangen hadde ikke arbeiderbevegelsen lykkes. Og det syns jeg at jeg viser gjennom hele boka.

– Thrane hadde ikke kommet så langt som han gjorde uten sangen. Og se på Carl Jeppesen og Arbeiderpartiet i sin tid – uten sangen hadde de ikke vokst til å bli så store som de ble.  Arbeiderpartiet hadde ikke klart den samfunnskampen og holdningskampen om norske verdier partiet sto i på 1930-tallet, hvis det ikke hadde vært for sangen.

– Må arbeidersangen ha et budskap om at et bedre samfunn skal skapes?

– Hver enkelt sang må ikke det, sier hun.

Godal viser til eksempler som Utøya-sangen «Idyll» og Halfdan Sivertsens «Kjærlighetsvisa».

– Det handler mer om å definere håp og lengsler. Om å danne fellesskap. Veldig mange av disse sangene handler om å føle fellesskap idet de synges. Det er kanskje den sterkeste tråden.

1970-tallet
Så kom 1970-tallet, og Arbeiderpartiet, LO, AOF og AUF – det Godal kaller den store arbeiderbevegelsen – ble utfordret av bevegelser til venstre for seg. Visebølgen og AKP (ml) kom.

De var ikke to alen av samme stykke, bare nesten. Rudolf Nilsen, kommunisten med arbeiderdiktene, kom til heder og verdighet igjen via albumet «På stengrunn».

Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, med flere, lagde musikk til diktene som med ett ble superpopulære på den politiske venstresida.

Tramteatret dukket opp. Også den gjengen sto til venstre for Arbeiderpartiet – som til gjengjeld hadde for eksempel Stein Ove Berg og veldig mange andre å skilte med.

Og kvinnebevegelsen med sine sanggrupper. Godals bok hopper sjølsagt ikke over denne perioden.

Godals kommentar er: – Det er ikke noen grunn til å gjøre arbeidersangene til partipolitikk.

– Syns du ml-kunstnerne på 70-tallet tok for mye plass og gjorde arbeidersangene en bjørnetjeneste?

– Nei, men atferden fra partihold var relativt komisk. Kunstnerne deres har jeg ikke noe behov for å rakke ned på. Det var jo ikke partitoppene i AKP som lagde musikken.

Godal forteller at hun er litt lei av å høre om ml-bevegelsen fordi deres historie allerede er såpass grundig belyst.

– Jeg syns det er mye mer interessant å stille spørsmål om hvorfor vi ikke har hørt om den musikalske bevegelsen som var i den store delen av arbeiderbevegelsen. Hvorfor har vi ikke snakka om det?

Kulturarbeid må organiseres
«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Dette skrev Halldis Moren Vesaas i krigsdiktet «Tung Tids Tale».

Godal snur helt rundt på dette og mener at nå har vi fått et samfunn der vi bare sier «jeg», og ikke «vi».

– Det betyr jo at hele den sosialistiske tanken om et fellesskap begynner å forvitre. Og det er ikke så rart, fordi vi har ikke dyrka det, sier hun.

Dette mener hun verken ledelsen i Arbeiderpartiet eller SV skjønner.

I fagbevegelsen mener hun det er mer variabelt. Og da forsvinner fellesskapet. Og arbeidersangene.

– Hva er løsningen?

– Jeg har en tipunktsliste bak i boka.

– Ja, men bare én?

– Kort sagt handler det om at vi må skjønne at kulturarbeid også må organiseres. På samme måte som vi organiserer oss strategisk og politisk i forbindelse med kommunepolitikk og faglig politikk, må vi organisere kulturarbeidet. Hvis ikke, blir det ikke noe kulturarbeid.

– Noen må være på jobb og ha dette som sitt ansvar, sier Anne Marit Godal.

Rituell bruk av musikk i fagbevegelsen
Godal står ikke alene i sin kritikk.

Per Arne Olsen, som har dirigert det 51 år gamle Sosialistisk kor i nesten 40 år, har også merket at sangen har hatt bedre vilkår i arbeiderbevegelsen enn den har i dag.

– Jeg registrerer at det har blitt noe mindre med årene. Derfor syns vi at vår oppgave nettopp er å være forsangere på ulike politiske møter eller i fagforeningsmøter. Det er avgjørende viktig nettopp for å styrke denne fantastiske kulturen, sier Olsen.

Astrid Bragstad Gjelsvik er en av de yngre koristene i Sosialistisk kor. Hun syns også vi synger for lite, men at korsang gir følelsen av ekte fellesskap.

– Og så kan den i tillegg være en historiebærer, sier hun.

Mens Brage Aronsen i Plateselskapet nr. 13, som er et uavhengig plateselskap for artister som vil noe med musikken sin, siteres i Godals bok blant annet sånn:

«Aronsen opplever bruken av musikk på landsmøta i fagrørsla som rituell. Det ligg ei plikt om å ha med kultur, men engasjementet for sjølve grunnarbeidet har forvitra.»
 
Trenger en mektig bevegelse
Bertolt Brecht, den verdenskjente tyske dikteren, mente i 1954 at hans politiske teater ikke kunne spilles overalt, det forutsatte «en mæktig bevægelse i det sociale liv».

Historiker Knut Kjeldstadli støtter seg på Brecht i sin bekymring over arbeidersangens framtid.

Han skriver i boka «Arbeid og klasse»: «Skal sangen på nytt fylle en instrumentell oppgave, å organisere, å vekke til handling og strid, må det skje en mæktig bevægelse i det sociale liv.»

Og dette er det nok en del utålmodige sjeler som kan slutte seg til.