Har vært på verdensarvlista i over 20 år: – En hyllest til kvinners bidrag

* Fra Øystein Sundes «Kjekt å ha»

Vega: Ute i havet vest for Brønnøysund på Helgelandskysten ligger øykommunen Vega.

Totalt er det omtrent 6500 øyer, holmer og skjær i kommunen, men da de første menneskene kom hit i steinalderen for omtrent 11.000 år siden, var det langt færre. Det var kun de høyeste fjellene i sør som stakk over havflaten.

Da isen forsvant for 7000–8000 år siden startet en landhevingsprosess. Da dukket både det flate området på øya Vega og de mange småøyene, holmene og skjærene opp.

Dunvær og fiskevær

Skriftlige kilder forteller om bosetting på de mindre øyene allerede i vikingtiden, og totalt har det vært bosetninger på over 70 øyer.

I dag er de aller fleste av dem fraflyttet, men mange hus ute på øyene er likevel i bruk i sommerhalvåret som fritidsboliger.

– Slik ble øyene brukt også i vikingtiden. Her bodde de midt i matfatet. Det var god tilgang på fisk, de plukket egg og jaktet. De var sikkert også godt utstyrt til å drive med fangst, forteller Bente Mari Mortensen, formidlingsleder på Vega Verdensarvsenter.

Dessuten ble det røktet fugl. Ærfugl. Så i Vega kommune finnes det ikke bare gamle fiskevær.

Det er også dunvær, der menneskene på øyene tilrettelegger for at ærfuglhunnene, også kalt ea, kan hekke.

Når eggene klekkes og ungene er klare til å bli med henne ut av redet, legger fuglene igjen verdifull og eksklusiv ederdun som ærfuglvokterne i dunværene plukker og selger.

– Det var år der kvinnene kunne tjene like mye på ederdunssalg som mennene gjorde på fiske i Lofoten. Det synes jeg som feminist er ganske kult å tenke på, smiler hun.

Unesco-status

Så spesielt er dette kulturlandskapet at Vegaøyene havnet på UNESCO sin verdensarvliste i 2004. I sin begrunnelse skrev organisasjonen sin verdensarvkomité følgende:

«Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen».

– Det gjorde noe med hele Vega-samfunnet og stoltheten til folk her ute. Verdensarvstatusen både var og er en viktig identitetsmarkør for Vega-folk, sier Mortensen, som selv er født og oppvokst på Vega.

På Verdensarvsenteret forteller de historien om livet på Vega helt fra istiden og opp til i dag, og man får selv mulighet til å se hvordan man tilrettela for å sanke dun.

Rekkehus og eneboliger

På øyene ble det dyrket korn, poteter og bær der det var mulig. Noen hadde fine øyhager, og det var både høns, storfe, sauer, geiter og griser på øyene som sørget for både melk, egg og kjøtt. Dyrene måtte være like hardføre som menneskene.

Tradisjonelle fiskerbønder var selvberget som bønder og fiskere med husdyrhold og dyrking. Fuglerøkten ga gode inntekter fra salg av dun og dunprodukter i tillegg.

– På øyene måtte man også kunne lage klær, snekre og alt mulig annet for å klare seg, forteller Mortensen.

På øyene ble det bygd både e-hus og e-baner for ærfuglhunnene. I et e-hus ble det laget tangreir. Det er tørket grisetang som ea å ligge på. En e-bane er et hus med flere slike tangreir ved siden av hverandre.

Husene lages av det man har for hånden, enten det er rekved, steiner, gamle båtskrog som er lagt opp ned eller nyere materialer.

– Fuglene er akkurat som oss. Noen vil ha enebolig og andre vil bo i rekkehus eller leilighet, sier Mortensen med et stort smil.

100.000 kroner for en dyne

Det gjorde at sjølbergingen på Vegaøyene ikke bare handlet om matauk, men også om produksjon av dyner og puter med verdens fineste dun.

Faktisk er den så lett og myk at om du får en dunball på størrelse med en fotball lagt i hendene, så vil du ikke merke det. Undertegnede fikk teste, og kan bekrefte påstanden.

I mange av de gamle dunværene, blant annet Lånan, utenfor Vega, drives det fremdeles med røkt av ærfugl og produksjon av ederdunsdyner og puter.

Alt arbeidet gjøres for hånd, og en enkelt dyne krever dun fra omtrent 60 reir. Skal du kjøpe én helårs Lånandyne koster det 100.000 kroner.

Men det er ikke bare menneskene som tjener på samarbeidet. Det gjør ærfuglene også.

– Det er et nært forhold mellom røkterne og fuglene. Fuglene får beskyttelse mot oter, mink, måker og ørn. Derfor liker de å være nær mennesker, forteller Mortensen.

Færre sjøfugler

Ifølge NINA, Norsk Institutt for Naturforsking, har bestanden av ærfugl blitt redusert med 34 prosent de siste 40 årene. I Lofoten og på Smøla er reduksjonen på hele 80 prosent.

Det har man merket også i dunværet Lånan. Til NRK sa e-vokter Hildegunn Nordum for to år siden at de på få år hadde gått fra rundt 900 til 500 reir.

På verdensbasis har sjøfuglbestanden totalt sett blitt redusert med 70 prosent. I Norge er det enda verre med en nedgang på 80 prosent siden 1980, men forskere har ikke funnet årsaken. Ennå. Foreløpig spekuleres det i at både næringsvirksomhet, temperatur i havet, klimaendringer, flere rovdyr og annen menneskelig aktivitet har skylda.

Tenkte bærekraft

En eller annen ubalanse i naturen er det åpenbart. En balanse beboerne på Vegaøyene var opptatt av.

– De overlevde ved å presse naturen til det ytterste, men de skjønte at selv om det kunne være fristende med en ku til for å få mer melk, så var det ikke gress nok til å fø den kua. Da ville kua dø, forteller hun.

Dermed måtte øyboerne unngå å ta mer fra naturen enn den tålte, for å kunne overleve på det de selv høstet og dyrket. Kun da ville de kunne være selvberget over tid.

– Det var ingen som snakket om bærekraft den gangen, men de levde bærekraftige liv i et beinhardt område, sier Bente Mari Mortensen.