Karoline og flere andre kvinner tok opp kampen for stemmeretten, og bidro til å endre Grunnloven

I gymnastikksalen på Kampen skole på Oslos østkant var det i desember 1916 rigget til valg, kommunevalg i Kristiania. Både kvinner og menn hadde stemmerett ved lokalvalg etter 1910. Men en lovendring som var blitt innført i 1898, det året menn fikk allmenn stemmerett, hindret i praksis mange i arbeiderklassen fra å stemme.

For sto du tiltalt for en forbrytelse, hadde du gått konkurs eller mottatt fattigunderstøttelse – da ble stemmeretten suspendert i et år. De aller fleste som ikke fikk stemme, var fra den siste gruppa, de fattige.

Fikk ikke stemme

Da vaskekone og fagforeningspioner Karoline Emilie Larsen entret gymsalen for å stemme, fikk hun beskjed om at det kunne hun bare glemme. For det sto en stjerne i margen ved hennes navn i valgmanntallet. Hun var en av dem som hadde mottatt fattigstøtte.

Grunnen var at hun den samme sommeren var blitt enke og blitt liggende syk noen uker. I denne perioden hadde familien fått hjelp slik at de seks barna ikke skulle sulte.

Karoline Emilie Larsen aktet ikke å finne seg i å bli avvist ved valgurnene. Med hjelp fra Arbeiderpartiet var hun en av 10 kvinner og en mann som klaget. Det ble starten på en prosess som endte med at Grunnloven ble endret tre år senere.

Saken fortsetter under bildet.

«Verdige fattige»

– Disse kvinnene ble sett på som «verdige fattige», gode representanter for å vise hvor urettferdig og nedverdigende loven var for folk som så på seg selv som oppegående samfunnsborgere.

Det sier historiker Johanne Bergkvist ved Oslo byarkiv, som sammen med Unn Hovdhaugen har skrevet bok om kvinnene som tok kampen for den demokratiske retten til å stemme.

– De ble et symbol på den siste gruppa som ikke fikk stemme. De var slitere, forsørgere. Og svært selvbevisste kvinner. Karoline Emilie Larsen var for eksempel en av grunnleggerne av Vask og Rengjøringskvinnenes forening, i 1901. Hun var en hard negl, en imponerende dame som kjempet både for stemmerett og fagorganisering blant kvinner, sier Bergkvist.

For Arbeiderpartiet var det viktig å få på plass at retten til å stemme skulle gjelde alle, også fattige. Holdningen om at fattige lå samfunnet til byrde og derfor ikke fortjente å delta i demokratiet, måtte bekjempes. Det handlet om prinsipper, men også om muligheten til for alvor å ta opp konkurransen med Høyre om makta i hovedstaden.

Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv: Disse kvinnene streika for å ikke dø på jobb

Hør hele episoden her i podkasten Rørsla:

En frykt for folk

– Argumentene for å nekte mottakere av fattigstønad å stemme var i stor grad basert på en frykt for folk, en redsel for at samfunnsbalansen skulle trues av dumme og uopplyste arbeidere. De som sto for denne linja tok ikke inn over seg at arbeiderklassen i Norge var godt skolert, etter mange år med sjuårig skolegang for alle, sier historiker Bergkvist.

Det er ingen tvil om at reglene som hindret fattige fra å stemme hadde en klar klasseinnretning. I de fattige bydelene i Oslo kunne så mange som hver fjerde innbygger over 25 år være utstyrt med den skjebnesvangre stjernen i margen. I Kristiania mottok et sted mellom 30.000 og 40.000 barn og voksne fattigstøtte i 1916. Det var betydelig, i en by med 257.000 innbyggere.

– Derfor var endringen som kom i 1919, da denne regelen ble tatt ut av Grunnloven, utrolig viktig. Endringen kom nedenfra, og ble kjempet fram av fattige som klaget på urettferdigheten. Den kom ikke som en velment sosialreform ovenfra. Å få fjerna muligheten til å bruke sosiale forhold til å innskrenke stemmeretten var veldig viktig. Derfor er disse damene blitt helter for meg, sier Johanne Bergkvist, som selv bor et steinkast fra Kampen skole.

103 år senere

Det var et enstemmig storting som i 1919 fjernet paragrafen som fratok de fattige politisk medbestemmelse og som nå ble regnet som en «en unødig og saarende tilsidesættelse av en række medborgere som har kommet i den stilling, at de har været nødt til at søke økonomisk bistand hos samfundet for overhodet at kunne livnære sig og sine».

Selv om klagen fra Karoline Emilie Larsen og hennes kampsøstre kom til å spille en viktig rolle i kampen for en rettferdig valgordning, ble aldri stemmen hennes talt i valget i 1916. 103 år senere ble den forseglede konvolutten med stemmeseddelen hennes åpent av stortingspresident Tone Trøen.

Konvolutten hadde ligget uåpnet, men inneholdt ingen overraskelse. Karoline Emilie Larsen stemte på Arbeiderpartiet.