– Alle skal fortsatt ha en printer

– Dere er kanskje den minste fagforeningen i EL og IT?

– Ja vi er nok det. Vi er i underkant av 100.

Nettverk har invitert seg til et møte med fagforeningsleder Øystein Smestad, i Print- og kopibransjens fagforening. For å snakke om hvordan det går med fagforeningen. Og om dens fortid og framtid.

Og litt om et av deres forslag til landsmøtet: Et ønske om at offentlige innkjøpere skal vektlegge bedrifter med tariffavtale når de kjøper tjenester.

Det kommer vi tilbake til.

Smestad forteller at medlemstallet i fagforeningen har vært ganske jevnt de siste åra, med unntak av en klubb som en periode var innmeldt.

Han legger til at printer- og kopibransjen slettes ikke har gått ut av tiden.

– Alle skal fortsatt ha en printer. Men du trenger kanskje ikke to på avdelingen som før, sier Smestad.

 Multitalenter

Men noe utvikling har det skjedd i bransjen hans. Kopimaskinene har blitt multimaskiner, som også kan skanne og drive med avansert dokumentbehandling i ulike IT-systemer. Noen av dem også telefakse, som det faktisk fortsatt er enkelte som driver med i 2026.

En vesentlig forskjell fra før er at tidligere var kanskje 80 prosent av jobben med å fikse print- og kopimaskiner mekanisk, mens rundt 20 prosent var konfigurering og justering av programvare. Nå er det snarere motsatt.

Og en annen ting: Mens kopimaskinene har blitt multimaskiner, har reparatørene blitt multitalenter. Det er færre som kun jobber med «office print».

Det er tilbud i bransjen om videreutdanning på flere fagfelt. Nå må flere av de ansatte kunne hanskes med både vanlige kopimaskiner og store mangemeterlange trykkemaskiner, forskjellige møteromsløsninger, samt IT-drift på flere områder.

– Å hete bare «print og kopi» er kanskje ikke lenger helt dekkende. Vi driver jo med flere ting. IT, server, nettverk, møterom … ja, litt forskjellig egentlig. Man har mer og mer blitt en IT-bedrift, sier Smestad.

 Flashbacks

Møterom betyr i denne sammenhengen lyd og skjermer. Alt fra små systemer til møterom med gedigne skjermer.

– Vi er færre enn før som gjør disse jobbene. Men jeg personlig har aldri vært redd for å miste jobben min. Det har vært noen runder med nedbemanning og sluttpakker. Samtidig har bransjen vært flinke til å tilby etterutdanning og omskolering, sier Smestad.

Vi møter ham ved McDonalds ved Gardermoen mot slutten av arbeidsdagen en tirsdag i oktober. Valget av møtested kan gi visse flashbacks til da han var med på å etablere klubb på 90-tallet.

Bedriften han jobber i var på det tidspunktet amerikanskeid, så det var en del bekymring rundt hvordan sjefene ville reagere om de fikk nyss om at de ansatte var i ferd med å fagorganisere seg.

– Vi var veldig spente på reaksjonen og hva de ville si. Så vi hadde flere hemmelige møter hvor vi ville finne ut av ting. Hvordan melde seg inn i forbundet, hvordan komme seg i gang, sier Smestad.

 1996

For å opprettholde topp diskresjon rundt sitt prosjekt hadde de hemmelige møter blant annet på IKEA, samt i et klasserom på en skole der en av dem hadde ekstrajobb, minnes han.

– Det var lønnskamp og sånne ting. Det var murring og ting man var litt frustrert med. Du står med lua i hånda når du ikke har noen til å forhandle for deg og du ikke har rammene fra en sentral tariffavtale, ikke noe hovedoppgjør og så videre, forklarer Smestad om årsaken for organiseringen.

Så kom dagen for innmeldelse i det som da het Tele og Data-teleforbundet. Året var 1996.

– Vi samlet sammen alle innmeldingsblankettene og sendte inn i svær bunke og puttet i en konvolutt så det skulle komme fram samlet, minnes Smestad.

Når det så kom for en dag for bedriftsledelsen, tok de det penere enn gjengen hadde fryktet.

– Det ble tatt veldig godt imot i Lanier. De sa at det er en hovedgrunn til at folk organiserer seg, og det er dårlig ledelse. Så de skjøt litt mer på noen andre enn oss, sier Smestad.

 Arvelig belastet

Han mener samspillet mellom tillitsvalgte, bedrifter og myndigheter er en vinn-vinn-situasjon for alle tre parter.

– I en perfekt verden hadde man ikke trengt advokater og rettssaler. Men verden er ikke perfekt. Og derfor trenger man systemer også.

At han skulle rote seg inn i fagforeningsarbeid kom naturlig.

– Jeg er nok litt arvelig belastet. Faren min var klubbformann på Grorud Jernvarefabrikk i veldig mange år.

Etter å ha tatt fagbrev som radio- og TV-reparatør, fikk han jobb i Kjeller Elektronikk, en del av arven fra oppsplittingen av det legendariske norske selskapet Tandberg. Som rundt 18-åring ble han nestleder for Jern og Metall-klubben. Men så gikk selskapet konkurs mens han var i siviltjeneste.

Det var det som førte ham til selskapet Harris/3M, som etter et oppkjøp tok navnet Lanier. Og som etter nok et oppkjøp endte han i 2002 opp i Ricoh, hvor han jobber i dag. Tariffavtalen ble med over.

 Høyrevridd ungdom

Han ble klubbleder i 2001. Fagforeningsleder har han vært i sju års tid.

Veien videre for fagforeningen går i å verve nye medlemmer i bedriftene.

– Vi jobber med foryngelse. Det er ganske høy gjennomsnittsalder, medgir Smestad.

Men det er ikke bare lett, viser det seg.

– Vi ser at det er en del unge i dag som er ganske langt til høyre politisk. Ikke minst blant unge menn, sier han.

Han frykter at mange unge i dag ikke ser kampene som har vært kjempet fram gjennom mange år. At de tar dagens arbeiderrettigheter og kvinnerettigheter som en selvfølge.

 Fortsatt tariff-kamp

Dessuten til Ricoh dekker fagforeningen de få ansatte som er igjen i Xerox, samt Konica Minolta og Canon. Selskapene går stort sett på tariffavtalene IKT-overenskomsten og IKT og serviceelektronikk.

Men ikke Canon. Der er det ingen tariffavtale nå. Forbundet krevde tariffavtale i den norske delen av det japanske konsernet etter at selskapet kjøpte den tidligere tariffbundne bedriften Océ i 2012, og fikk etter en stund på plass dette i en del av virksomheten i en periode. Men Canon har på ulike måter motsatt seg tariffavtale, og nå står selskapet helt uten. 

– De har en policy, i hvert fall i Norge, der de – og nå må jeg ytre meg riktig – i utgangspunktet ikke ønsket det. Vi har vurdert det slik at vi ikke er mange nok til å ta den kampen foreløpig. De har medlemskap i EL og IT, og vi bistår dem ved behov. Men de har ikke tariffavtale, og heller ikke AFP, sier Smestad.

– Vi er ikke vanskelige å be hvis de ønsker å ta opp hansken igjen og styrken er på plass, legger han til.

 Tariff-kamp 2.0

Det bringer oss naturlig over på fagforeningas forslag til EL og ITs landsmøte neste år. Der ønsker Print- og kopibransjens fagforening å få forbundet til å jobbe for at tariffbundne bedrifter skal prioriteres i offentlige anbud, så lenge bedriftene ellers har levert lignende tilbud.

Fagforeningen mener det er skuffende når det offentlige eller kommuner velger bort seriøse anbud i selskaper med tariffavtale til fordel for selskaper uten tariffavtale.

Han ser for seg at det kan være en frykt mot hva EU/EØS-organene ESA og EFTA skal synes som stikker kjepper i hjulene for en tariff-preferanse.

Smestad og fagforeningen mener kampen må tas, for å få reell klarhet i hva som er lov og ikke innenfor handelsavtalen.

– Skulle det ende opp med et eller annet, så er det viktig for oss i fagbevegelsen å vite. Er det vi som ikke tør å ta kampen og skylder på EØS uten grunn? Eller er det sant at det ikke er innafor? Da må vi i hvert fall avdekke det, sier Smestad.

Han synes det er viktig å få avklart det for den videre debatten om Norges tilknytning til EU/EØS.

– Å få fokus og trykk på det tror jeg er også er bra for de som er seriøse og ikke har tariffavtale i dag. Det vil også kunne hjelpe dem til å forstå viktigheten av å ha tariffavtale, sier Smestad.

Nylig EU-dom om temaet

Andre har åpnet debatt om temaet før, blant annet har partiet Rødt reist debatten i Vestland fylkeskommune.

Siste nytt er at EU-domstolen har avsagt en dom tidligere i år der det heter at «sosiale kriterier» er forenlig med EUs innkjøpsdirektiv (artikkel 67), og at arbeidsvilkår er en integrert del av gjennomføring av en offentlig kontrakt.

SV har stilt oppdatert spørsmål til fylkesledelsen om dette. Fylkesordføreren har via en saksbehandler svart at EU-domstolen har vurdert at lønn over tariff kan benyttes som tildelingskriterie i i noen offentlige anskaffelser.

Men mener at det ikke gjelder generelt i alle typer tjenestekjøp.

Det vil hovedsakelig gjelde der den utførende person står for den sentrale del av tjenesten og der kriterier kan ha reell innvirkning på kvaliteten på leveransen, ifølge fylkesordføreren.

Den konkrete saken i EU-domstolen gjaldt en spansk kommune som ville ha lønnsnivå utover tarifflønn som poenggivende kriterium.