Kriminelles siste stopp før frihet

Like utenfor murene som rammer inn Halden fengsel, ligger et hus med to etasjer. I hagen står en grill, en pizzaovn og noen solstoler.

Ingen gjerder sperrer tomta fra skogen den grenser til.

I huset bor det 15 menn som soner de siste månedene av fengselsstraffen sin. I overgangsboliger har de innsatte, heretter kalt beboere, jobb eller studier å ta seg til om dagene.

De kan gå på butikken. De kan dra på trening og besøke familie. Men de er fortsatt under soning.

– Vi blir en følgesvenn på veien ut i livet, sier fengselsbetjent Berit Irene Lavasani.

Hun har jobbet for Halden fengsel siden før det åpnet i 2010. I 2022 begynte hun i overgangsboligen. Sammen med kollega Helene Fredriksen og andre fengselsbetjenter og miljøterapeuter skal hun sørge for at beboerne møter opp på jobb og skole, kommer tilbake til riktig tid og følger reglene som gjelder.

Samtidig skal de hjelpe dem til å klare seg utenfor murene. Det er nettopp den siste delen av jobben som gjør at Berit trives her.

– Den største forskjellen på å jobbe i et vanlig fengsel og en overgangsbolig, er tiden til å drive miljøarbeid.

Trener på friheten

Det er mandag ettermiddag. Ansvaret for å lage ukas fellesmiddag går på rundgang mellom beboerne. På menyen står det pasta i toppetasjen og hjemmelaget børek i første. I løpet av helga har de handlet inn. Men det handler om mer enn bare å få mat på bordet. De skal øve på å planlegge, kjøpe inn, følge en oppskrift og lage mat til flere.

For noen er det krevende. De kan grue seg til å gå i butikken. Til å lage mat til andre. Til å følge en ingrediensliste eller måle opp riktige mengder. Balkongdøra i andre etasje åpner seg, og et hode stikker ut.

– Jeg glemte å kjøpe parmesan. Italiensk pasta uten parmesan, det går ikke. Gidder en av dere å kjøpe det? spør en beboer.

– Vi fikser, roper Helene tilbake.

Etter middagen er det husmøte. Slik er mandagene i overgangsboligen. Først middag, så husmøte og til slutt felles vasking av fellesarealene. Det høres kanskje ikke ut som straff. Men det er nettopp det som er poenget. Beboerne skal øve på livet som venter på den andre siden av soningen.

For mange kan det være lenge siden de har gjort helt vanlige ting.

– Mange lever med mye skam for at de sitter i fengsel, og tenker at alle som ser dem, ser det, sier Helene.

Derfor trener de også på å være ute blant folk. De går turer. De trener på treningssenter. De drar på kafé, kino og fotballkamp.

– Vi driver med mye slik trening, og vi hjelper dem å finne sunne aktiviteter å drive med.

Helene har jobbet i Halden fengsel siden 2010 og i overgangsboligen siden 2017. Hun husker godt første gang hun tok med fem beboere alene på et kjøpesenter. Full av stress for å miste dem.

Men beboerne kom tilbake.

– De lo litt og trygget meg på at de ikke ville stikke av. Da hadde de i så fall gjort det på permisjon.

Og dette er noe av det viktigste med jobben, mener hun.

– Alt her er basert på tillit. Bryter de tilliten, får det konsekvenser.

Det betyr ikke at det ikke finnes kontroll. Det tas prøver for å sjekke om beboerne har tatt narkotika, og rommene kontrolleres, så de holder det ryddig og rent. De ansatte noterer daglig når beboerne går ut og når de kommer hjem.

Dørene til rommene låses ikke, heller ikke om natta.

Mindre tid til miljøarbeid

Når beboerne er på jobb eller skole, er det mye administrativt arbeid som skal gjøres. De ansatte går blant annet gjennom permisjonssøknader. De skriver frigangsavtaler – arbeidsavtaler mellom overgangsboligen, arbeidsgiver og beboer.

Og de skal være tilgjengelige for beboerne til enhver tid. Noen trenger hjelp til å finne bolig og jobb. Andre trenger hjelp til å lære hvordan Nav fungerer.

Noen har sittet lenge i fengsel og må lære seg helt grunnleggende ting. Som å bruke en smarttelefon.

Men de ansatte har fått mindre tid til å gjøre jobben. Da Berit begynte i overgangsboligen, var de tre ansatte på dagtid. Hun forteller at det er kuttet fire årsverk på fire år. Samtidig skal driften fortsette. Det merkes.

I uthuset står ski, sykler og annet fritidsutstyr og støver ned. For å dra på tur, må det være mange nok ansatte til at én kan bli igjen i boligen.

Å dra alene på tur med flere beboere, er heller ikke optimalt, dersom noe skjer.

– Vi kunne dratt ut to ansatte og syklet for eksempel, men når det bare er én som kan dra, blir det verre.

For Helene handler dette ikke bare om fritidsaktiviteter. Hun opplever at turene er en viktig del av miljøarbeidet.

– Man bygger en helt annen relasjon når man er ute på en aktivitet og har det gøy sammen.

Hun bruker også turer som en måte å få i gang vanskelige samtaler på.

– Jeg pleier å foreslå at vi går tur når de innsatte vil snakke om noe, i stedet for at vi sitter inne på et kontor. Det skaper en mer avslappet og naturlig setting og fungerer mye bedre.

Økonomiske utfordringer

Kriminalomsorgsdirektoratet har forståelse for at hverdagen kan oppleves krevende når de ansatte ikke har kapasitet til å utføre alle arbeidsoppgavene slik de mener det bør gjøres. Samtidig peker seniorrådgiver Marianne Endresen på at det ikke bare er økonomien som forklarer bemanningssituasjonen

– Kriminalomsorgen har over lengre tid hatt problemer med å få kvalifiserte medarbeidere til ledige stillinger, særlig fengselsbetjenter.

Situasjonen er også forskjellig fra bolig til bolig. I Lyderhorn overgangsbolig i Bergen er de alltid minst to på jobb, og enkelte dager tre. Ved Auklend avdeling i Stavanger er det også alltid to på jobb, mens avdelingsleder dekker inn ved fravær på dagtid.

I Halden har den økonomiske situasjonen fått konkrete konsekvenser. Fengselsleder Helge Valseth opplyser at overgangsboligen over lengre tid har hatt et lavere belegg enn de har kapasitet til. Dette har ført til at driften må organiseres på en annen måte.

– Bemannings- og ressursmessige tilpasninger har ført til et lavere aktivitetsnivå og en mer nedskalert drift enn tidligere, sier Valseth.

Bemanningen er en ting, enkelte aktiviteter som overnattingsturer, er dessuten kostbare, påpeker kriminalomsorgen. Valseth mener uansett at kostbare aktiviteter ikke bør være en sentral del av tilbudet.

– Målet er heller å gi beboerne erfaring med sunne og meningsfulle interesser som de kan videreføre etter løslatelsen, sier han.

Ledig i Halden, kø i Oslo

Halden overgangsbolig har plass til 24 beboere, men det bor 15 der når NFF-magasinet er på besøk. Færre søker seg hit enn til flere av de andre overgangsboligene. Halden er det eneste stedet med dobbeltrom. Kollektivtilbudet er dessuten dårlig. For en som skal på jobb hver dag, kan det bety at bil er helt nødvendig.

I Oslo er situasjonen motsatt. På Torshov er det 16 plasser, og det er alltid venteliste. Gamlebyen har 20 plasser, og der er det også fullt.

Overgangsboligene i Oslo ligger midt i byen. På Torshov ligger huset ved et kjøpesenter, en barnehage og flere boligblokker. I Gamlebyen ligger huset like ved togskinnene. Beboerne er en del av bybildet.

Det er også forskjeller i organiseringen. Oslo har en egen fengselsleder for overgangsboligene, som ikke er tilknyttet et ordinært fengsel.

Det gjør at saksbehandlingen går raskere, ifølge Karen Goa. Hun er sosionom og jobber som betjent i overgangsboligen i Gamlebyen. Hun har jobbet der siden 2017 og er også hovedtillitsvalgt for NFF ved Torshov og Gamlebyen overgangsboliger.

Mange kriterier

Det er ikke fritt fram å søke seg til en overgangsbolig. Som hovedregel må en del av straffen være gjennomført, og overføringen må være sikkerhetsmessig forsvarlig.

Det skal blant annet ikke være fare for unndragelse, og overgangsboligen skal være hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet. I vurderingen legges det blant annet vekt på atferd under soningen og hvordan den innsatte håndterer et regime med mer kontakt med omverdenen.

I Oslo får rundt to av tre søkere plass, ifølge fengselsleder Lars Øster. Det legges særlig vekt på søknader fra langtidssonere.

Blant grunnene til avslag er at det er kort tid igjen til forventet prøveløslatelse, at søkeren har endelig utvisningsvedtak, eller at kriminalomsorgen mener behovet allerede er dekket gjennom åpent fengsel, frigang eller permisjoner.

I perioder med mange søkere prioriterer Lyderhorn i Bergen unge domfelte med særlige bo- og sosialtreningsbehov og kvinner.

– Dette kan innebære at andre domfelte som i utgangspunktet oppfyller kriteriene, får et avslag på grunn av kapasitet, sier fungerende fengselsleder Camilla Kvamsdal.

Kvinner og menn under samme tak

På Torshov bor både kvinner og menn. Fire damer og tolv menn. Det finnes ingen egne overgangsboliger for kvinner. Rundt fem prosent av dem som soner en dom i Norge, er kvinner. På Torshov forsøker de likevel å ha kvinner boende der til enhver tid. Karen Goa opplever at det fungerer godt.

– Beboerne sier selv, både menn og damer, at det er fint å ha en miks av begge kjønn.

I dag er Karen på jobb i Gamlebyen. Hun sitter i stua med en mann som har bodd der i snart ett år. Han sonet i Halden, men søkte seg til Oslo fordi han ville være nærmere jobb og omgangskrets.

Han planla soningen allerede før han kom i fengsel og visste at han kunne avslutte den i overgangsbolig. Nå jobber han på kontor og tar trikken til motsatt kant av Oslo hver dag.

Korttidspermisjonen på ti timer i uka bruker han blant annet på trening, turer på kafé og på den nye kjæresten. Han har også vært på visninger for å finne et sted å bo når soningen er over.

– Dommen har påvirket meg veldig. Jobbsøking var ikke noe problem tidligere, men nå må jeg være ærlig om dommen. Det har vært vanskelig, forteller han.

Likevel har han fått jobb gjennom bekjente.

Relasjoner med grenser

I Halden jobber de ansatte alltid to og to. Også om natta. Da skjer det vanligvis lite. Mange av beboerne må stå opp tidlig for å dra på jobb, og de fleste sover. Men de ansatte skal være beredt.

Samtidig ligger overgangsboligen vegg i vegg med Halden fengsel og er underlagt fengselet. Det betyr at de ansatte noen ganger blir kalt inn dersom det skjer noe der. Da kan det bli én ansatt igjen alene i overgangsboligen.

– Det føles som en ulempe at det forventes at vi alltid kan bistå dem. De vet kanskje ikke alltid hva vi står i og tenker at de kan hente oss inn når som helst. Også når vi bare er én her på dagtid, som vi som regel er.

En gang ble begge ansatte kalt inn til Oslo fengsel, og beboerne var overlatt til seg selv. Det er et avvik, forteller de ansatte. Men det er ikke bare sikkerheten som gjør jobben annerledes enn inne i et ordinært fengsel. Det er relasjonene.

– I et vanlig fengsel har du ikke tid til samtalene, sier Helene.

Hun forteller at beboerne ofte har et stort behov for å snakke.

– Jeg føler vi gir mye av oss selv her ute, og at vi lærer mye. Jeg sier hjemme at jeg føler meg litt som en psykolog.

Hun har også vært med i samtaler mellom beboer og psykolog, blant annet fordi hun kjenner historien og har fått beboeren til å snakke om ting de ellers ikke har klart å ta opp. Samtidig er det viktig å holde en grense.

De ansatte kan få venneforespørsler på sosiale medier og meldinger fra tidligere beboere.

– Jeg har en regel om at jeg ikke aksepterer slike forespørsler eller svarer på meldinger. Det handler om profesjonalitet, sier Helene.

– Ingenting å klage på

En ung mann kommer gående inn i hagen for å vise at han er hjemme igjen. Han har giftering og er solbrun under den grå T-skjorta. Arbeidsbuksa forteller at han har jobbet fysisk. Han har hatt første dag i sommerjobb i turistforeningen.

Tidligere på dagen har Helene vært der for å skrive frigangsavtale. Nå har han vært ute i skogen og beskåret trær for å bygge ut stier for rullestol. Til vanlig studerer han på fagskole i Oslo. Han har nesten et år igjen av soningen.

Det vanskeligste med å få jobb under soning, sier han, er at han må fortelle om dommen og at arbeidsplassen må inngå en egen avtale med overgangsboligen. Det kan være skremmende for arbeidsgivere. Men han har fått det til.

– Det er topp her altså, ingenting å klage på, sier han.

Kokken i andre etasje jobber akkurat nå som tømrer. Han fikk tilbud fra et par gatekjøkken også, men det lar seg vanskelig forene med at han må være tilbake i overgangsboligen senest klokka 23. På rommet har han bøker han selv har skrevet om historie og politikk fra hjemlandet. Når han har permisjon, bruker han tiden sammen med kona og de to døtrene.

Han sammenligner overgangsboligen med et mottak for flyktninger.

– Det er litt kjedelig, men man har det man trenger.

Beboerne betaler selv for mat og for husleien på 750 kroner i måneden. De deler bad og kjøkken og må lage sine egne måltider. Det er langt ifra noe hotell. Det er trening.