Rapperen fant flyten på Bastøy

Trærne har fått høstfarger, og det blåser frisk når båten legger til på båthavna på fengselsøya mellom Horten og Moss. Hit kan ingen av de innsatte gå uten følge av en ansatt, det går en usynlig grense ved det første treet.

Men når det kommer besøk, kan de gå rett forbi eplehagen og inn i det store hvite besøkshuset. Rundt huset lusker revene. På plena ligger barneleker.

Amerikansk rap-musikk kommer ut av huset, og ved inngangen putrer allerede kaffen som rapperen Timbo byr på.

Nicolai-Johan Ukkelberg, som han egentlig heter, soner en narkotikadom.

Nylig var 27-åringen en av ti innsatte på Ullersmo som deltok i på musikkvideo-prosjektet «Vi slutter ikke å rappe når vi sitter inne».

– Det viktigste for oss som sitter inne er at vi får respekt og at vi kan få muligheten til å utvikle oss. Her bør det legges til rette for både utdanning og at vi får drive med det vi brenner for, sier Timbo.

Flytsone

Når han rapper, er han i flytsonen. Han glemmer tid og sted.

I høst var han på Notodden Blues Festival, der han fra scenen Jailhouse Stage rappet egne tekster foran flere hundre mennesker.

Fengselslivet kan være tungt, selv om han bor i et hus med tre andre og lever tilsynelatende et greit liv på øya.

Timbo har møtt  flere gode fengselsbetjenter underveis som virkelig har sett han og bistått ham.

Savn

Timbo innrømmer at han hele tiden savner sønnen Koda som er halvannet år gammel.

Navnet er hentet fra Bjørnebrødrene, filmen der Koda er den lille bjørnen som trenger beskyttelse, nærhet og en trygg voksen å holde fast i.

– Det vanskeligste med å sitte inne er følelsen av at du ikke er til stede når barnet vokser og utvikler seg, sier han.

Tiden går saktere nå som friheten er satt på pause.

Han teller dagene ned til løslatelsen. Håpet er å kunne sone med fotlenke sammen med familien sin den siste delen, forteller han.

Kjæresten er gravid igjen og har nå flyttet med deres felles sønn til Horten slik at det skal bli lettere å besøke ham. Det er bare en liten båttur mellom dem, men innsatte får ikke selv bestemme hvor ofte besøkende kan komme.

Kontakt med familie anses som viktig under soning. Regelverket legger vekt på barns rett til kontakt med foreldrene, og besøk skal tilrettelegges.

I sommer hadde han besøk fire ganger i uka, men nå er antall besøk redusert.

Nytt fengsel, nye regler

Ensomheten treffer ham iblant.

På Ullersmo var det en del fellesskapsområder der han fikk spille musikk med andre innsatte og ansatte. På Bastøy er det ikke så lett for de innsatte å få øvd da musikkrommet for tiden er stengt.

– Det er en del restriksjoner, men vi maser litt hver dag. Det betyr så enormt mye for noen av oss å få spille sammen med andre.

Musikk gir fellesskapsfølelse og stimulerer til kreativitet.

Timbo elsker å lage musikk alene eller sammen med andre og sier at han jobber mye med tekstene før han skrur opp volumet på de siste låtene han har laget.

Musikk i bagasjen

Det er lett å se at Timbo går inn i flytsonen når han begynner å synge med.

Ansiktet endrer seg, det lyser opp. Kroppen finner rytmen, og alle ledd beveger seg. Blikket blir konsentrert, men samtidig friere og gladere. Ordene kommer raskt, budskap levert med intensitet.

Musikken har fulgt ham siden barndommen. Hjemme spilte faren piano, og musikk var en naturlig del av hverdagen. Underbevisst har han alltid forstått betydningen av musikken.

Han husker særlig en episode der han satt i stua og så på TV-skjermen da en kvinnelig artist sang følelsesladet. Opplevelsen traff ham så hardt at han begynte å gråte.

– Det var da pappa skjønte da at musikken traff hjertet mitt.

Senere ble rapmusikken inngangen til et større univers; Eminem, Tupac og 50 Cent ble viktige inspirasjonskilder.

Når han rapper, er det som om flere versjoner av ham finner plass i kroppen samtidig: den lille, følelsesladede gutten som vokste opp på Jaren, rapperen med de kule tekstene og den kloke innsatte som jobber med å forstå egne valg.

– Når jeg skriver, får jeg sortert tanker og følelser. Det handler om å få det ut og være seg selv. Jeg glemmer ofte hvor jeg er når jeg få utfolde meg sånn, sier han.

Fengsel forbindes ofte med regler, låste dører og tap av frihet. Men soning handler også om hva som skjer med menneskene i tiden de soner.

Timbo forteller at han prøver å skrive om det som er ekte. Ikke så mye om fengselslivet, men om det han faktisk føler her og nå og om savnet og kjærligheten til dem der ute.

– Jeg skulle selvfølgelig helst vært ute, men prøver å bruke tiden til mer enn venting. Hvis man bare sitter og tenker på alt som er vanskelig, kommer man ingen vei.

Leseløfte

I fengselet har han også fått stor sans for bøker. Han om psykologi, filosofi, vitenskap og personlig utvikling, Einsteins kosmos.

Den siste var Man’s Search for Meaning, av Viktor Frankl. Boka handler om psykiaterens erfaringer fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.

– Den fikk meg virkelig til å tenke mye over mening, ansvar og hvordan man håndterer motgang.

Han oppfordrer alle til å lese bøker.  Selv har han alltid en notatbok ved siden av seg.

Han noterer inspirerende ord og setninger han kommer over. Noen av dem finner veien inn i tekstene hans.

– Jeg har fått et større ordforråd og et bedre språk etter å ha lest bøker og forstått at det er flere måter å uttrykke ting på. Særlig er jeg blitt glad i det engelske språket.

Minnebanken

Han snakker varmt om pappaen og søsteren, men når han snakker om moren, blir stemmen roligere.

Det var tungt å miste henne for noen år siden. Hun  betydde mye.

Moren døde etter mange år med sykdom, men alle minnene har brent seg fast. Han tror mye av kreativiteten hans kommer fra henne.

– Mamma var alltid opptatt av språk, ideer og sammenhenger. Hun oppmuntret meg til å være nysgjerrig og tenke selv.

Flere av tatoveringene hans er knyttet til moren. Navnet hennes og symboler fra livet hennes følger ham på kroppen.

– Dette er min måte å ta henne med videre på.

For utenforstående kan tatoveringene nesten se ut som vakre malerier, men for ham er de mer som en minnebank.

– Jeg kan se på en tatovering og huske akkurat hva jeg tenkte på da jeg tok den – og hvorfor. Som en tidsreise.

Men om han kunne knipse med fingrene og fjerne alle sammen, så er det ikke sikkert han ville hatt dem i dag. Det handler ikke nødvendigvis om anger, men at han har blitt eldre og har et annet perspektiv på livet. Faren besøker ham jevnlig.

– Pappa er helt forskjellig fra meg. Han har aldri slått et annet menneske, han har aldri prøvd narkotika eller fått en eneste fartsbot. Vi er to veldig forskjellige, men han er verdens beste pappa.

Og beskriver faren som en klippe, mens han selv har levd et liv med omveier, prøvelser og feiltrinn.

– Jeg er veldig glad i familien min og vet ikke hvordan det hadde vært uten dem, forteller han.

Familien minner ham på at han er mer enn dommen. At han fortsatt er sønn, ektemann og far. At han har en plass i andres liv – også når han selv kjenner seg langt unna.

Fremtidstro

Nå har han blikket inn i fremtiden og ser lengselsfullt mot sjøen som skiller ham og familien.

– Jeg ønsker bare å komme tilbake til et normalt liv. Jobbe, være pappa og bygge noe stabilt. Et helt normalt liv med en familie, en bolig og en jobb jeg trives i er blitt en stor drøm. Bare det å ha muligheten til å følge opp legeavtaler, barnehage, middag og legging for barnet. Alt det som høres hverdagslig ut, men som blir stort når du har levd lenge uten det.

Men han drømmer også om å fortsette med musikken. Han har registrert Lifestyle Records Entertainment. For han skal ut å jobbe. Men har ikke hastverk.

– Jeg vil gjøre det ordentlig.

På magen står ordet Lifestyle, en inspirasjon til en ny retning og til å komme seg videre. Nå handler motet ikke bare om å reise langt, men om å bygge opp noe langsomt.

På en kreativitetstest  da han var yngre scoret Timbo 99,8 prosent. Det betyr at han er veldig kreativ og har en enorm idéstrøm. Noe som kan være en utfordring under låste og monotone rammer som i et fengsel.

Selv sier han at kunsten, musikken og tekstene blir en livsviktig ventil for den indre drivkraften. 

Aller mest gleder han seg til å se Koda og den nye babyen som er på vei vokse opp.

– Jeg gleder meg til selv å være pappa hver dag, sier han og smiler. Akkurat nå virker en god framtid nærmere enn fengselet rundt ham.

På bordet ligger notatbøker fulle av vers, tanker og planer. Rundt ham finnes rutiner, regler og en soning som fortsatt skal fullføres.

Han noterer erfaringer fra både livet innenfor og utenfor og har ikke tenkt å viske bort fortiden.

– Jeg skal være en som forsøker å forstå egne valg, ta ansvar for de og skrive om det. Det er kanskje den viktigste drivkraften nå, sier han.

Og til sommeren har han sonet to tredjedeler av straffen. Da slipper som regel førstegangsdømte ut av fengslet. Da begynner forhåpentligvis et nytt liv.