Han leder Norges største fagforening

– Ingen klarer å senke meg med kjedelige møter! 

John Thomas Suhr vokste opp i en Jehovas vitne-familie.  

Ettermiddager og helger ble tilbrakt på møter i Rikets Sal, som menighetens lokaler heter. Faren var en av eldstebrødrene, lederne, i menigheten. 

– Det var enkelt, strengt og religiøst. 

– Hva har du tatt med deg fra oppveksten din? 

– Utholdenhet. Og at det ikke er så farlig å være annerledes. Det har vel bygd karakter, da?  

Vekst og strategi

I dag er John Thomas Suhr leder i Oslo-Akershus HK. Da han tok på seg vervet i 2012, hadde foreninga 15.000 medlemmer.

Nå teller den nesten 22.000 og er Norges største fagforening. 

Bak den sterke veksten ligger det en strategi. Den handler om å følge opp HK-klubbene på arbeidsplassene og sette dem i stand til å gjøre en jobb for medlemmene.

Klubbene er i en mye bedre posisjon til å få til gode vilkår for de ansatte enn forbund og fagforening, mener Suhr. 

– Fagforeningene skal ikke være en serviceorganisasjon eller forsikringskontor, sier Suhr.

– At du skal ringe en profesjonell som skal komme ut på arbeidsplassen for å redde deg – det er en klientgjøring og passivisering av medlemsorganisasjonen. 

 I toppen av bokhylla i Obos-leiligheten på Etterstad i Oslo står en liten byste av Karl Marx og skuer ned på oss. 

– Den største motsetningen i samfunnet er den mellom arbeid og kapital. Det betyr at vi må engasjere oss politisk. Men lønnskamp er det viktigste for fagbevegelsen. 

Juling og trusler 

– Hvis du skulle være i byen, måtte du ta stilling. 

Suhr snakker om Hønefoss på begynnelsen 90-tallet. Da gikk han på videregående skole. I byen fantes det en gruppe nynazister. De tiltrakk seg likesinnede fra andre steder på Østlandet. 

– Det kom tilreisende til Hønefoss for å banke opp utlendinger. Men utlendingene var jo venna våre. 

Suhr og vennene hans dannet organisasjonen RAU – Ringerike Antirasistisk Ungdom – og arrangerte konserter og demonstrasjoner mot nazistene og deres tankegods.

RAU slo tilbake, bokstavelig talt. Suhr har fått og gitt juling, og han har blitt truet med både kniv og skytevåpen.

Nazimiljøet på Hønefoss ble borte. Det ble ikke Suhrs engasjement.

På toppen av kommoden på kjøkkenet står det et trykk Suhr har laget. Motivet er hentet fra kampen mot nazistene.

Suhr har drevet med både tegning, maling og fotografering. Han gikk på tegning, form og farge-linja på videregående og har studert visuell kommunikasjon. Men dette har han lagt på hylla.

Han heiser på skuldrene.

– Det ville krevd at jeg gikk all in. 

Bøker, bil og verv 

Det er 25 år siden John Thomas Suhr flyttet fra hjembyen Hønefoss til Oslo. 24-åringen hadde fått seg jobb som sjåfør i bokhandlerkjeden Norli.

Å kjøre bøker rundt i byen var en drøm for en som både elsket å lese og å kjøre bil. Siden fikk han jobb på lageret og som vaktmester. 

Suhr ble tillitsvalgt på jobben, etter hvert for de ansatte i hele kjeden. 

Det var harde tak. Norli byttet eiere, gikk teknisk konkurs og var igjennom store omstruktureringer som innebar både nedlegging av bokhandler og oppsigelser av ansatte.

Men klubben fikk innflytelse under Suhrs ledelse. 

Etter ti år, ble han leder i fagforeninga. Først på deltid. Det var det ideelle, synes han. Da kunne han fortsette å være en del av arbeidsfellesskapet på Norli. Men over tid lot det seg ikke gjøre. 

– Det kom så mye i veien hver gang jeg skulle gjøre ærlig arbeid. 

Jehovas vitner 

Mora hans jobba som renholder på hotell, faren var lastebilsjåfør før han ble hjemmehjelp. Penger var det ikke mye av. 

Jehovas vitner feirer verken bursdag, jul eller søttende mai, og ungene deltar ikke på organiserte fritidsaktiviteter.

Akkurat det siste synes Suhr er leit, han skulle gjerne spilt fotball med skolekameratene sine. 

Da Suhr var tenåring, planla han å stikke av. 

– Det var uutholdelig. Det var nok. 

Han trodde ikke på Gud. Dessuten: 

– Det var dritkjedelig. Så grått og kjedelig. Du skal bare sitte stille på en stol. De gjør det ikke lett for ungdom å vokse opp. 

Et spørsmål om liv om død 

15 år gammel sa han fra til foreldrene sine: Jeg vil ikke mer. 

– Det var dramatisk. For dem var det et spørsmål om liv eller død. 

Suhr var forberedt på å bli kastet ut hjemmefra, utstøtt fra familien. Men sånn ble det ikke.

Han fortsatte å bo hjemme, han hadde jo egen nøkkel. Men kommunikasjonen mellom ham og foreldrene var minimal. 

For faren fikk sønnens frafall konsekvenser. 

– Han kunne jo ikke lede menigheten når han ikke kunne styre sitt eget hus. 

I dag har Suhr jevnlig og god kontakt med mora si. Faren ble dement og døde for noen år siden. Suhr var ofte på besøk den siste tiden og var hos ham da han døde. 

– Jeg er kanskje ikke så glad for at jeg måtte vokse opp sånn. Men jeg har respekt for at folk står for det de tror på. 

Par i fagbevegelsen 

Etter videregående flyttet Suhr ut av barndomshjemmet. Han begynte med thaiboksing og boksing, det har han fortsatt med i mange år. 

– Og lagidrett, som du hadde savnet? 

– Hvis du kan kalle slåsskamper lagidrett? 

Og mens det knapt fantes bøker i barndomshjemmet, har han selv pådratt seg en boksamling på drøye 3.000 titler.

Interessen for å lese kom for alvor da han begynte å jobbe i Norli. 

Obos-leiligheten deler han med Natalia. De ble kjærester da han var 19 og hun 16.

De siste par årene har også hennes niese bodd sammen med dem mens hun går på videregående. 

Natalia Zubillaga er også fagforeningsleder. Hun leder Norsk Tjenestemannslag på Universitetet i Oslo. 

Barn har de ikke fått.

– Det er et valg. Vi har valgt å leve livet litt annerledes og har ikke prioritert egne barn.

Ikke oppover 

De siste fem-seks åra har han ledet Oslo-Akershus HK på heltid – så å si døgnet rundt. Han er alltid tilgjengelig. 

– Det jeg gjør, gjør jeg ordentlig. 

I dag har fagforeninga fem tillitsvalgte på heltid. 

– Har du ambisjoner om å stige i gradene? 

– Nei! 

Han ler og rister på hodet. 

– Det høyeste nivået er å være tillitsvalgt i en bedrift. De er jo i frontlinja.  

– Kapitalismen har en ende 

Fagforeningsarbeid og politikk er to sider av samme sak, mener Suhr. Men medlem i noe politisk parti er han ikke. 

– Jeg var mer anarkist før. Hadde det eksistert et ordentlig kommunistparti, hadde jeg vært med der. 

– Hva med Norges Kommunistiske Parti? 

Han ler. 

 – Nei, men jeg holdt faktisk en hilsningstale til dem på hundreårsjubileet deres, sier han og spretter opp fra sofaen. 

Han er raskt tilbake med gaven han fikk som takk, et krus med partiets logo på. Den får fotografen likeså godt servert kaffe i. 

– Du stemmer ved valg? 

– Jeg må jo det. Men jeg er overbevist om at kapitalismen har sin ende, at det blir slutt på at noen lever av å utbytte andre. 

På en puff ligger «Sentrale spørsmål i marxismen» oppslått. Under den ligger boka «Arbeidslivets bullshit». 

– Det må si brum 

Suhr driver ikke bare med fagforeningsarbeid, han holder seg med to hobbyer. Den ene er å skyte med luftgevær.

På hobbyrommet står flere tanker med trykkluft. Flere ganger i uka drar han til skytebanen.  

– Det er mestring, da, å skyte på mindre og mindre blinker fra stadig større avstand.  

I mange år har Suhr hatt en Mercedes veteranbil. Han liker å mekke, og han liker å kjøre. 

– Det må si brum. Og den følelsen når bilen akselererer og du blir presset bakover i setet … Det utløser både endorfiner og dopaminer. 

Mercedesen byttet han bort mot et kikkertsikte. Et dyrt et. 

Så kjøpte han en ny bil, en italiensk Alfa Romeo. 

Kanskje vi kan ta bilder av ham i bilen?  

– Neineinei. Den ser altfor dyr ut.