IA-avtalen når ikke de svakeste

IA-avtalens målsettinger er å inkludere flere i arbeidsstyrken, redusere sykefravær og bruken av uføretrygd, og ta bedre i bruk eldre arbeidstakeres arbeidskraft. Dette er konkretisert i form av tre delmål: 1) 20 prosent reduksjon av sykefraværet, 2) tilsetting av flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne, og 3) heving av den reelle avgangsalderen. I forbindelse med det første delmålet finnes et ris bak speilet. Hvis man ikke lykkes å redusere sykefraværet, har myndighetene antydet at det kan bli nødvendig å skjære ned sykelønnsordningen. Dette illustrerer at det som kjennetegner IA foreløpig er alternativer til å bruke nedskjæringer som "integreringsstrategi".

Arbeidsgivere som skriver under samarbeidsavtalen får fire særskilte rettigheter. 1) Høyere refusjonstakst fra folketrygden for virksomhetens bedriftshelsetjeneste. 2) Egen, fast kontaktperson ved det fylkesvise arbeidslivssenteret, som bistår ved oppfølging av langtidssykemeldte. 3) Rett til å benytte aktiv sykemelding uten forhåndsgodkjenning fra trygdeetaten. (Ved aktiv sykemelding er den sykmeldte i aktivitet på arbeidsplassen, men gjør andre oppgaver enn han/hun pleier.) 4) Tilretteleggingstilskudd, det vil si tilskudd som helt eller delvis kompenserer for merkostnader ved tilrettelegging av arbeidsplassen, for eksempel for ansatte med funksjonshemming. Til gjengjeld for disse rettighetene forplikter arbeidsgiveren seg til raskt å ta kontakt for samarbeid om å få en sykmeldt tilbake i arbeid, samt - hvis det er aktuelt - å bidra ved utarbeidelse av en individuell oppfølgingsplan. Dette skal gjøres seinest åtte uker fra første fraværsdag. Arbeidsgiver skal også legge til rette for arbeidstakere med redusert funksjonsevne. Om en arbeidstaker ikke kan utføre tidligere arbeidsoppgaver, forplikter arbeidsgiveren seg til å bistå ved etter- og videreutdanning eller omskolering. I hvilken grad IA-bedrifter faktisk følger opp disse forpliktelsene, kan rett nok variere. IA-bedrifter som ikke følger opp disse forpliktelsene risikerer ikke å miste status som IA-bedrift av den grunn.

En nylig publisert bok om inkluderende arbeidsliv redigert av Torild Hammer og Einar Øverbye (Gyldendal/Akademiske 2006) viser at det klart er de mest ressurssvake som marginaliseres i arbeidslivet. Unge sosialklienter, langtidssykemeldte og uførepensjonister har klart dårligere helse, lavere utdanning, lavere inntekt og dårligere arbeidsforhold enn andre arbeidstakere. De er dessuten oftere enslige eller skilte. Dette er i tråd med de fleste tidligere studier. Disse gruppene har også lavere sannsynlighet for å vende tilbake i arbeid. Torild Hammer og Christer Hyggen* har vist at unge sosialklienter skiller seg fra andre unge ledige ved at de er mindre yrkesaktive i voksen alder enn andre tidligere langtidsledige, og de som har kommet i arbeid igjen er mindre fornøyd med arbeidet og har dårligere arbeidsforhold. Langtidssykemeldte som forblir utenfor arbeidslivet er oftere eldre arbeidstakere med lavere utdanning og inntekt. Alder er også en viktig faktor når det gjelder sannsynligheten for å komme i arbeid igjen for uførepensjonistene, eller tjene noe ved siden av. Lavere inntekt og utdanning kjennetegner altså personer med lav sannsynlighet for å vende tilbake til arbeid både blant sosialklienter, langtidssykemeldte og uføre.

Lars Grue* viser til at andelen med høyere utdanning er dobbelt så høy blant ikke funksjonshemmede som funksjonshemmede. Undersøkelser viser også at den relative betydningen av utdanning for å komme i arbeid er dobbelt så høy for mennesker med funksjonshemning som for andre. Sannsynligheten for å komme i arbeid øker også med utdanningens lengde. Når det gjelder funksjonshemmede med høyere utdanning er 70 prosent sysselsatte mot 47 prosent blant de med videregående utdanning. Grue etterlyser større vekt på økt fleksibilitet, samt innføring av allmenne rettigheter. For eksempel innføring av tidskontoordninger for funksjonshemmede slik som for småbarnsforeldre. Det er rimelig å anta at funksjonshemmede i perioder vil være mindre produktive, og en tidskontoordning kunne gi frirom for periodevis lavere produktivitet. Slike ordninger kunne institusjonaliseres som allmenne rettigheter, etter modell for eksempel fra svangerskapspermisjon eller kortere arbeidstid for småbarnsforeldre

Det er en mulig motsetning mellom målet om redusert sykefravær og integrering av funksjonshemmede og eldre arbeidstakere. Ebba Wergeland har argumentert for at vi må ha en målsetting om å øke sykefraværet hvis vi skal nå målsettingen om et inkluderende arbeidsliv. Spørsmålet er om vi kan integrere funksjonshemmede og eldre arbeidstakere og samtidig redusere sykefraværet? Morten Blekesaune* og Axel West Pedersen* har vist at risikoen for sykefravær reduseres med høy inntekt og høy utdanning. Dette er grupper med gode jobber og mindre fysiske belastninger. 40 prosent av de langtids sykemeldte var fortsatt ikke tilbake i jobb to år etter. Det er spesielt de over 50 år som ikke kommer tilbake i jobb.

Det har vært en økning i sykefraværet siste ti år spesielt langtidsfraværet. Men I 2004 ble sykefraværet redusert, og mange hevder at dette er et resultat av IA-avtalen. Tidligere ble den sykemeldte “fredet”. Som følge av IA-avtalen får nå den sykemeldte en langt tettere oppfølging. Dette kan jo være positivt, men innebærer samtidig økt sosial kontroll fra arbeidsgivers side. Det er også verdt å merke seg at fra og med juli 2004 ble det innført et nytt ”aktivitetskrav” til sykemeldte. Hovedtanken er at den sykemeldte plikter å stille sin restarbeids¬evne til rådighet for arbeidsgiver og om mulig delta i rehabiliteringstiltak på arbeidsplassen. Legenes sykemeldingspraksis har dessuten blitt endret, og ifølge Rikstrygdeverkets statistikk har sykefraværet gått like mye ned i bedrifter uten IA-avtale. Det er altså tvilsomt om reduksjon av sykefraværet ensidig skyldes IA-avtalen.

Andelen med uførepensjon har også vært stadig økende til tross for økende sykefravær og en økt satsing på attføring av yrkeshemmede.

Arbeidslinja og IA-avtalen legger vekt på å få flere i arbeid, særlig å redusere antallet på uføretrygd. Man har åpnet for at uføretrygdede kan arbeide ved siden av pensjonen for å utnytte eventuell restarbeidsevne. Morten Blekesaune og Einar Øverbye* hevder at svært få benytter seg av dette tilbudet foreløpig, og svært få kommer tilbake til arbeid. De påpeker at reintegreringspolitikken rommer motsetninger og dilemmaer. Det er et motsetningsforhold mellom ønsket om å gjøre det lettere for uførepensjonister å arbeide, og samtidig ønske at de som har en restarbeidsevne bare skal søke om avkortet uførepensjon. Hvis fribeløpet er høyt nok kan en kombinasjon av full pensjon pluss fribeløp lønne seg, og kanskje også oppleves som tryggere enn å søke avkortet pensjon. Sjansen for å komme tilbake i arbeid eller sannsynligheten for ekstra inntjening synker kraftig etter fylte 50 år.

Sysselsettingen blant eldre har gått nedover de siste tjue årene Yrkesdeltakelsen blant menn i alderen 60 till 66 år er i dag 55 prosent mot 72 prosent for 25 år siden. Per Erik Solem* estimerer på bakgrunn av nyere data hvem som ønsker å arbeide i denne aldersgruppen. Ca 37 prosent ønsker arbeid, og dette utgjør nær 120 000 personer. Han konkluderer at det er et betydelig potensial for økt yrkesdeltakelse i eldre år. Solem argumenterer for at arbeidslivet diskriminerer de eldre, og at mye kan være vunnet ved å legge forholdene bedre til rette for dem som ønsker å arbeide lenger.

IA-avtalen er ikke det eneste virkemiddel for en inkluderingspolitikk. Denne avtalen berører for eksempel ikke etniske minoriteters tilpasning på arbeidsmarkedet. Den nye omorganiseringen av velferdsetaten (NAV-reformen) og arbeidslivssentrene er også et viktig virkemiddel her. Som påpekt her kan IA-avtalen sikkert også oppleves som en belastning for sykemeldte ansatte. Men avtalen kan også fremme et bedre samarbeid mellom partene og derigjennom et bedre arbeidsmiljø som igjen kan bedre mulighetene for et inkluderende arbeidsliv.

* Forskere ved NOVA og bidragsytere til boka Inkluderende arbeidsliv?.