Nedbemanning og ansiennitet
På grunn av økonomiske forhold har bedriften behov for å nedbemanne. I den forbindelse forsøker bedriftens ledelse å presse lokale tillitsvalgte til å inngå protokoller om at ansiennitet kun skal tas hensyn til innenfor stillingskategorier, ikke i bedriften som helhet. Bør vi gå inn på slike avtaler?
Annonse
Etter Hovedavtalen § 9-12 er ansiennitet utgangspunktet for utvelgelsen. Avtaler som nedgraderer ansiennitet til et av flere likeverdige momenter ved utvelgelsen, strider derfor mot
§ 9-12. Det som kan avtales er hvilke momenter som bør inngå i en konkret vurdering av om det er saklig grunn til å fravike ansiennitet. En slik avtale vil oppstille kriterier for sakslighetsvurderingen, men vil ikke i seg selv gjøre ansiennitetsfravik saklig. Også avtaler som knytter ansiennitetsprinsippet til en snever utvelgelseskrets, vil lett bryte med hovedavtalene. Det er derfor grunn til å advare sterkt mot å skrive under på protokoller som går ut på at nedbemanning generelt skal skje avdelingsvis, innenfor et bestemt geografisk område eller innenfor en bestemt kategori arbeidstakere. Innen disse skranker anbefales det at partene lokalt blir enige om hvordan ansiennitet skal praktiseres. Slik enighet bør protokolleres. I en sak om betydningen av lokale avtaler om ansiennitetsberegning i Rt. 2001 s. 71 uttalte Høyesterett at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å tilsidesette avtaler som er blitt til ved forhandlinger mellom arbeidsgiver og tillitsvalgtapparatet. Høyesteretts uttalelse må leses med det forbehold at avtalen ikke strider mot overordnet tariffavtale. Uttalelsen er derfor ikke anvendelig i forhold til lokale avtaler som i praksis vil avskjære det ansiennitetsprinsipp som er nedfelt i hovedavtalene. Det er også lagt til grunn i Frostating lagmannsretts dom av 7. januar 2005, som gjaldt nedbemanning i Posten Norge AS.
