Vokter Munch om natten, skaper egen kunst om dagen

– Tåler dere kuk?

– Eh. Ja. Jo.

– Hvor mye kuk tåler leseren?

Arbeidsmandens journalist og fotograf må svare på stående fot.

Vi er i rom 63 på Nasjonalmuseet i Oslo. Her er det vekter Yachi Yang (43) som stiller spørsmålene.

Yang står foran Badende mann av Edvard Munch. Hun har selv bedt om å bli fotografert akkurat her.

Fotografen beroliger vekteren. En Munch-mann, med hele prakten sin, går nok helt fint.

Natt på museet

En halvtime tidligere: Arbeidsmanden rusler gjennom bygatene til lyden av Morgenstemning av Edvard Grieg fra klokkespillet i rådhuset.

Det er en tidlig sensommermorgen som lover sol.

Yachi Yang slipper oss inn fra ansattinngangen. Med sine over 13.000 kvadratmeter utstillingsareal er Nasjonalmuseet i Oslo Nordens største kunstmuseum.

Yang er blid, selv om det ville vært en overdrivelse å si at hun ser morgenfrisk ut.

Hun har vært på jobb på museet i hele natt. Hun har jobbet her som vekter de siste fire årene, ofte om natten.

– De som aldri har jobbet om natten, skjønner ikke hvor krevende det er.

Hun peker på noe Arbeidsmanden har skrevet om tidligere: Natt- og helgetilleggene i vekterbransjen har stått på stedet hvil i mange år.

– Vi risikerer helsa vår. Hvis tilleggene ikke følger prisveksten, blir nattarbeid mindre attraktivt.

Hun mener debatten gjelder langt flere enn vekterne på Nasjonalmuseet.

– Norge trenger folk som vil jobbe om natten. Da må tilleggene opp, sier Yang før hun ønsker «god morgen» til flere av de ansatte som nå begynner å strømme på.

Det er 453 ansatte til sammen her.

Det er flere timer til museet åpner og turistene kommer.

En renholder er i gang med dagens dont. Andre vektere forsvinner inn dører like fort som de dukker opp.

Hvor mange som var på jobb denne natta, eller hvordan vaktholdet er organisert, får vi ikke vite. Det er «på grunn av sikkerhetshensyn».

Vi rekker å snik-google oss fram til at det skal være rundt 150 vektere totalt på denne arbeidsplassen.

Kunstner ble vekter

Vekter Yang, som passer på kunsten her på Nasjonalmuseet, er selv en anerkjent kunstner.

– Hvorfor ble du kunstner?

– Jeg liker å tegne.

Det er hele svaret vi får.

– Hvordan havnet du i Norge?

– Det er ikke så viktig. Kjærligheten. Neste spørsmål.

Den taiwanskfødte kunstneren kom til Norge i 2018. Før det jobbet hun som kunstner, foreleste på universitetet og var kunstjournalist i hjemlandet.

Hun var en av kunstnerne på åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» da det nye Nasjonalmuseet åpnet i 2022. Der bidro hun med to store tegninger på rispapir.

Under en VIP-visning av bildene tok livet hennes en ny vending.

– Jeg så en vekter som sto ved siden av verket mitt. Jeg sa «hei, det bildet er mitt» og spurte om det var koselig å jobbe her på museet.

Svaret fikk henne til å handle raskt.

– «Ja. Vi trenger folk. Send en søknad,» sa vekteren.

Nå er de kolleger, fordi kort tid senere var også Yang ansatt i vaktselskapet Protect.

Hun rakk å bli vekter for sitt eget kunstverk.

Mer Munch

Vi går gjennom mørke ganger. Yang hilser og småprater med kolleger.

– Å, jeg trives så godt sammen med kollegene mine. De er punktlige. Strukturerte.

Hun har mange kolleger fra forskjellige land, forteller hun.

– I kunstmiljøet er dette annerledes. På mange galleriåpninger er jeg ofte den eneste gjesten som ikke har europeisk bakgrunn.

Fotografen foreslår et bilde av Yang sittende på en stol.

Avslag.

– Det blir feil. Jeg står og går når jeg er på jobb.

Vi prøver å holde følge med Yang gjennom rom etter rom. Vi passerer Brudeferd i Hardanger, malt av Adolph Tidemand og Hans Gude. Hun «orker ikke» å bli fotografert foran det bildet.

– For søtt. Nesten som Elg i solnedgang.

Vi går videre til rom nummer 60, det er Munch-rommet. Her henger 18 av Munchs mest sentrale verk.

– Folk tror at det bare er Munch-museet som har Munch. De skulle bare visst hvor mye bra Munch vi har her! Det er det mange turister som ikke vet. Det er her vi har det beste Madonna, og det beste Skrik.

Hun utbryter:

– Jeg elsker dette stedet.

Hun stopper helt opp.

– Jeg er jo mer her enn hjemme. Dette er hjemmet mitt.

Fotografen vil ha henne til å ta av seg solbrillene. Yang liker ikke ideen.

– Tar jeg brillene av nå, slipper jeg lyset inn. Da sover jeg dårlig. Beklager, jeg er litt krevende, ler hun.

I atelieret

Vekteren er klar for å dra til sitt andre hjem og sin andre arbeidsplass for å sove noen timer.

Vi blir invitert til atelieret hennes på Oslos østkant noen dager senere. Her har hun holdt til et års tid.

– Når jeg jobber hundre prosent som nattevakt på museet, så kan jeg ikke jobbe så mye som kunstner. Det går ikke, sier Yang.

I hyllene står en mengde pensler i krukker. Tegninger ligger i bunker rundtomkring.

På et arbeidsbord ligger flere lag med kinesisk rispapir som Yang har tegnet på. Det er det hun holder på med nå.

Arbeidsmanden får servert te.

Hun bruker blekktegning, en gammel og tradisjonsrik kinesisk maleteknikk, til å male nakne kropper i landskap, forteller hun. Hun liker å utforske hvordan menneskelig natur oppfattes i ulike kulturer.

– Jeg liker å tegne mennesker. Jeg tegner ofte mennesker på gata.

Ofte snik-tegner hun.

Hun henter fram en bunke tegninger, de er av kolleger, forteller hun. Som hun har tegnet i pauser på jobb.

– Jeg tegner folk som er på jobb, folk som vasker på restaurant, for eksempel. Folk som serverer. En venn er DJ, hun har jeg tegnet.

Kunsten hennes er veldig koblet til hva hun har sett i livet, forklarer hun.

– Jeg har forresten flere vekterkolleger som er interessert i kunst. Musikk og teater. Noen er også flinke til å tegne. 

På veggen over bordet med rispapirene henger et selvportrett hun deltok med i serien Portrettmesterskapet på NRK. Da malte hun rapperen Kamelen.

I skjul

Yang deltok på Høstutstillingen i 2021. Den siste utstillingen var nylig på Galleri Fjordheim på Biri. Når Arbeidsmanden besøker henne, planlegger hun for Oslo kulturnatt.

– Men hvorfor ville du bli vekter?

– Jeg hadde jobbet som kunstner og var lei av å snakke med folk. Jeg er egentlig ganske introvert. Som kunstner må du selge deg hele tida. Det er ikke meg.

Yang ønsker å sitte for seg selv i atelieret, eller på gata.

– Jeg liker best å observere. Og det kan du som vekter. Observere og reflektere. Jeg trives godt i en stilling som er skjult.

– Vil du bli leder? Tillitsvalgt?

– Det er andre som er bedre enn meg på det. Men jeg har ikke lyst til å ha makt. Og derfor syns jeg også det å være kunstner er litt vanskelig. Du må konkurrere og vise at du er bedre enn de andre. Som vekter jobber vi mer sammen, vi gjør en viktig jobb i fellesskap. 

Og her, hjemme i sitt eget studio, uten vekteruniformen, bryter kunstneren ut i sang. Melodien er kjent. Teksten er hennes.

«Ja, vi elsker dette landet som Munch Skrik!» synger hun.

Teksten har Yang tegnet inn i et bilde hun tar ned fra veggen.

Bildet har hatt et opphold på Kulturinstituttet i Wrocław i Polen. Det var en del av et samarbeid mellom Polen og Norge for kunstnere med minoritetsbakgrunn. Programmet het «Whose Voices Are Being Heard?»

– Det er ikke så mye å skrike over i Norge, det er et godt land. Men teksten skrev jeg i frustrasjon over en strømregning og å vente så lenge med å få oppholdstillatelse. Det er en sarkastisk kommentar.

Kunsten å gjemme seg bort

Alle kunstnere drømmer om å ha kunst på Nasjonalmuseet, mener Yang.

Hun smiler.

– Jeg går dit hver eneste dag. Som vekter.

Hun forklarer at det er en slags performancekunst.

Det er en kunstform der kunstnerens fysiske tilstedeværelse og handlinger utgjør selve verket.

– Jeg tar med meg selv til museet hver dag uten at noen legger merke til det. For de fleste besøkende er jeg bare en av vekterne.

Det er akkurat slik hun vil ha det.

– Altfor mange søker oppmerksomhet. Kunsten å gjemme seg bort er undervurdert i samfunnet vårt.