Direktører kommer og går. Fagforeninger består

Jeg har fortsatt tro på politikkens betydning for arbeidslivet, på fellesskapet og på sterke fagforeningers innflytelse. Men når en tidligere politiker som Rikke Lind uttaler seg slik hun gjør, da koker det i både arbeideren og stoltheten i meg. Og jeg tror mange andre arbeidsfolk kjenner på det samme.

For dette handler om mer enn uttalelsene fra én direktør. Det handler om verdier, tillit og respekten for dem som gjennom generasjoner har kjempet fram rettighetene vi har i arbeidslivet i dag.

I FriFagbevegelse 5. november kunne vi lese overskriften: «SJ Norge-sjef Rikke Lind: – Vi må sette kunden først, ikke sterke fagforeninger».

Når tidligere Ap-politiker og statssekretær Rikke Lind, nå direktør i SJ Norge, fra Spekters talerstol setter kundenes interesser opp mot «ideologi eller sterke fagforeninger», er det grunn til å reagere.

Men er det ikke ganske paradoksalt, Rikke Lind, at du advarer mot ideologi fra nettopp Spekters talerstol?

For hva er egentlig Spekter, om ikke også en ideologisk rugekasse for arbeidsgivernes interesser?

Jeg har tidligere omtalt Spekter som et rent ekkokammer, der arbeidsgiverne sitter og jasser hverandre opp og bekrefter hverandres syn på arbeidstakerne og fagforeningene.

Se på arbeidskonfliktene i Spekters medlemsbedrifter de siste ti årene. Fra sykehusene til NRK, kultursektoren og jernbanen. Det er påfallende hvor mye som går igjen: arbeidstid, styringsrett, forutsigbarhet, avtaletolkninger og fagforeningenes innflytelse.

Er dette bare tilfeldigheter? Jeg tror ikke det.

Spekter er ikke en passiv tilskuer. De er rådgivere, forhandlingspart og premissleverandør for arbeidsgiverne. Her utvikles og formidles også synet på styringsrett, fleksibilitet og fagforeningenes rolle.

Arbeidsgivernes standpunkter blir ikke ideologifrie bare fordi de pakkes inn i økonomiske beregninger, rapporter og krav om effektivitet.

Ideologi er altså et problem når den kommer fra fagbevegelsen, men ikke når den kommer fra arbeidsgiverne?

Er det kanskje på tide at Spekter ser seg selv litt i kortene og spør hvilken rolle de selv spiller i konfliktene?

Men hør her, Rikke Lind! Det var store ord fra en direktør. Husk én ting: Direktører kommer og går. Fagforeninger består.

Og når du trekker fram ideologi som noe negativt, bør du kanskje huske hvor du selv kommer fra.

Din politiske vei er tråkket opp av mennesker som har brukt sin tid, sin stemme og sin tillit på å løfte deg fram. Mennesker som nettopp har trodd på Arbeiderpartiets ideologi, verdier og fellesskap.

Politikk er ikke bare fakta og regnestykker. Politikk er også følelser, verdier, overbevisning og håp om et bedre samfunn.

Siden når ble sterke fagforeninger en motsetning til kundenes interesser?

Det er fagbevegelsen som gjennom generasjoner har kjempet for sikkerhet, kompetanse, trygge arbeidsplasser og et anstendig arbeidsliv. Verdier som også kommer kundene til gode.

Jeg har ingen problemer med at tidligere politikere blir direktører. Men jeg reagerer når de tilsynelatende snakker ned verdiene og fellesskapet som bidro til å løfte dem fram.

Arbeiderpartiet bør også stille seg spørsmålet: Hva skjer med verdiene når tidligere politikere bytter side av bordet?

Ryggrad og respekt for arbeiderbevegelsen skal ikke forsvinne den dagen man får direktørtittel.

Sterke fagforeninger er ikke problemet, verken på jernbanen eller andre arbeidsplasser. De er en del av løsningen.