En reali­tets­ori­en­tering

Denne uka er det landsmøte i forbundet mitt. Vi snakker fem dager med lange møter og debatter som handler om alt fra hvordan vi skal bevare identiteten vår i et mulig nytt navn, til uenigheter om hvordan vi best formulerer politikken vår.

Vi meisler ut hva vi skal drive med de neste fire åra, og en hel gjeng av oss er på valg. Å være tillitsvalgt på heltid er et privilegium. Og det et privilegium som blir ekstra synlig i møte med fagforeningskamerater fra andre land med andre vilkår enn våre.

Den siste uka har jeg og forbundet vært vertskap for landsmøtegjester fra to av de fattigste landene i Afrika; Malawi og Eswatini. Organisasjons-, presse- og ytringsfriheten har dårlige kår i disse to landene.

I Norge er det selvsagt at konge og regjering holder seg unna lønnsoppgjørene til de statsansatte. I Eswatini er kongen enehersker og foretrekker å bruke penger på seg selv. I Malawi lar bare arbeidsgiverne være å møte opp til lønnsforhandlinger, eller de roter bort betalingen for fagforeningskontingenten som blir trukket fra lønna.

Trepartssamarbeidet, som vi lener oss på her hjemme, er en illusjon for kameratene våre. Da er det imponerende å høre hvordan utviklingen av søsterorganisasjonene våre har vært de siste årene. Det skoleres ledere, kvinner, ungdommer og andre tillitsvalgte over en lav sko. Det jobbes systematisk med organisasjonsbygging.

En annen utfordring er vilkårene for presse- og ytringsfriheten i de østafrikanske landene. Under et arbeidsplassbesøk hos NRK fikk vi høre om hvordan de jobber og forholdet deres til storting og regjering. Tilliten vi som samfunn har til media er ikke på topp, men den er høyere enn i mange andre land. Og selv om vi kanskje synes at vitsene på Nytt på nytt er teite, så er de i alle fall ikke ulovlige.

I Eswatini er det forbudt å fornærme kongen. Og journalister som ytrer seg kritisk til regimet mistet gjerne jobben. Å organisere seg og å demonstrere for rettighetene sine medfører gjerne arrestasjoner og vold fra myndighetene. Å stå i disse kampene er utmattende, men våre fagforeningskamerater gir seg ikke. Å høre om deres utfordringer og kamper er inspirerende og lærerikt.

De møter mange av de samme problemstillingene som våre tillitsvalgte, bare ganget med hundre.

For norsk arbeidsliv er ikke perfekt. Det vet alle våre tillitsvalgte. Landsmøtet, vårt største demokratiske verksted og organ, skal peke ut en retning i en verden hvor det virker som om klokka tikker stadig nærmere kollaps og krig. Da er det godt med håp og en realitetsorientering om hvilke skuldre vi står på.

Det er også fint å minne oss selv på at selv om vi er uenige om mye i NTL, så er vi enige om prinsippene våre. Å ha et fungerende organisasjonsdemokrati i et fritt land er ikke noe vi skal ta for gitt. Å bruke stemmeretten sin på landsmøtet i fagforeninga si er ikke bare en rett, det er en plikt.

Jeg gleder meg til resten av uka.

Dette innlegget ble først publisert hos klassekampen