Norge var godt nok da formuen skulle bygges

Jeg satt og hørte på debatten mellom Jan Petter Sissener og Jens Stoltenberg i NRKs Politisk kvarter fredag morgen.

Etterpå ble jeg sittende med et spørsmål: Hva er det egentlig som gjør et land godt å bo i?

Er det hvor mye vi sitter igjen med hver for oss, eller har det også en verdi at menneskene rundt oss har det bra?

Bakgrunnen for debatten var blant annet Øystein Stray Spetalens uttalelser om at Norge er ødelagt. Sissener advarte mot utviklingen og etterlyste bedre vilkår for investeringer og verdiskaping.

Stoltenberg forsvarte sammenhengen mellom et trygt samfunn og muligheten til å skape verdier.

Det er en diskusjon vi trenger. Men når svært velstående mennesker beskriver Norge som nærmest ulevelig, kjenner jeg at perspektivet blir trangt.

Jeg har gjennom et langt arbeidsliv møtt mange som bruker både kroppen og helsa for å få hverdagen til å gå rundt. Som bussjåfør møter man mennesker som skal på jobb, til behandling, på skolen eller hjem til familien.

For dem handler et levelig Norge om ganske konkrete ting: At lønna rekker til regningene. At ungene har en trygg skole. At hjelpen finnes når sykdom eller skade rammer.

De kan ikke uten videre pakke sammen og flytte til Sveits når regnestykket blir vanskelig. De blir værende og forsøker å få neste måned til å gå opp.

Da blir det en underlig avstand mellom dem som sliter med å beholde boligen, og dem som opplever at landet er blitt umulig å bo i fordi skatten på en stor formue er for høy.

Jeg har respekt for mennesker som starter bedrifter, tar risiko og skaper arbeidsplasser. Som liten næringsdrivende vet jeg også at inntektene må komme før regningene kan betales.

Politikerne må lytte når skatter og regler gjør det vanskelig å drive, investere og ansette.

Forutsigbarhet er viktig, og dårlige ordninger må kunne endres. Men vi må også kunne forvente at de som har lykkes, anerkjenner samfunnet de har lykkes i.

En bedrift trenger ansatte med kunnskap. Den trenger veier, strøm, kommunikasjon og et rettssystem man kan stole på. Arbeidstakerne trenger helsehjelp, barnehager og skoler for å kunne møte på jobb. Dette er forutsetninger for verdiskaping som noen har betalt for.

Ingen bygger en milliardformue helt alene.

Her mener jeg Stoltenberg har et viktig poeng i sitt forsvar for fellesskapet. Samtidig slipper ikke regjeringen unna med å vise til den norske modellen hver gang noen påpeker problemer.

Modellen må fungere i folks hverdag. Lange helsekøer, tungrodd saksbehandling og manglende vilkår for nye arbeidsplasser må møtes med handling.

Her nord trenger vi både privat kapital og en offentlig sektor som gjør jobben sin. Vi trenger boliger, strømkapasitet og mulighet til å utvikle bedrifter.

Da må myndigheter og næringsliv kunne samarbeide uten at hele diskusjonen ender i beskyldninger om enten grådighet eller misunnelse.

Sissener stiller også et nødvendig spørsmål om hva Norge skal leve av når oljeinntektene etter hvert får mindre betydning. Det spørsmålet fortjener et ordentlig svar.

Oljeformuen gir oss muligheter, men den gjør ikke arbeidet for oss. Vi trenger fagarbeidere, forskere, gründere og eiere som er villige til å satse langsiktig. Vi trenger unge som får anledning til å prøve, feile og lykkes.

Og nettopp her er det interessant å se over grensa til Sverige.
Wallenberg-familien har gjennom sitt stiftelses- og eierskapsmiljø bygget en langsiktig forbindelse mellom næringsliv, forskning og utdanning.

Utbytte fra selskapsinvesteringer bidrar til å finansiere forskning. I 2025 bevilget Wallenberg-stiftelsene samlet 3,1 milliarder svenske kroner til svensk forskning, blant annet innen medisin, naturvitenskap og teknologi.

Dette er stiftelsesmidler, og skal ikke fremstilles som om familien hvert år tar pengene rett fra egen lomme. Likevel viser modellen noe vesentlig: Kapital kan organiseres slik at den både utvikler næringslivet og bygger kunnskap for kommende generasjoner.

Det synes jeg er et langt mer interessant bidrag til debatten om framtida enn stadige erklæringer om at landet er ødelagt.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra norske formuende om hvilken forskning de vil finansiere, hvilke nye bedrifter de vil være med på å utvikle, og hvordan flere unge kan få muligheten til å skape noe her hjemme. Det finnes allerede eiere som tar slikt ansvar.

De fortjener oppmerksomhet.

Man står fritt til å flytte fra Norge. Men når man samtidig feller en hard dom over landet man forlater, må man tåle at vi andre stiller spørsmål ved regnestykket.

Hvor mye av egen framgang tilskrives egen innsats, og hvor mye anerkjennes som resultat av ansatte, naturressurser og et samfunn bygget gjennom generasjoner?

For meg handler dette om gjensidighet. Vi skal legge til rette for at mennesker kan lykkes. Vi skal også forvente at de som lykkes aller best, bidrar til at andre får den samme muligheten.

Norge trenger kapital som skaper arbeidsplasser og kunnskap. Vi trenger politikere som forstår hva det krever, og eiere som ser verdien av samfunnet rundt bedriften.

Da må debatten løftes fra hvor lite den enkelte kan betale, til hva vi sammen er villige til å bygge.