På tide med en norsk Marcora-lov

Nedleggelser blir ofte kunngjort på et allmøte. Folk som har stått i samme produksjonshall i tjue år får beskjed av noen som er sendt inn for anledningen om at beslutningen er tatt, at den er endelig og at den har vært tung for alle involverte. Så går de hjem, og alt de kan har plutselig ingen verdi for dem som eide hallen.

Slik var det nylig på Ulefoss.

I 369 år har det blitt støpt jern der, og den som har gått i en norsk by har sannsynligvis gått over et kumlokk med navnet Ulefos på. Nå legges støperiet ned, og produksjonen flyttes til Stange.

114 ansatte mister jobben, og ledelsen peker på «svak etterspørsel og konkurranse fra lavkostland», selv om virksomheten gikk med overskudd.

Konsekvensene går langt utenfor fabrikkporten. Et unikt fagmiljø rives opp med rota, og livsgrunnlaget til over hundre familier settes på spill over natta.

Ulefoss er ikke alene.

I Skien la Norske Skog ned papirfabrikken Union i 2005, til tross for at den gikk med overskudd, mot de ansattes stemmer og mot titusenvis av protester fra politikere og lokalsamfunn. Selskapet ville heller ikke selge den videre.

Prosjektet med å flytte papirmaskinen til Brasil hadde tre år senere kostet 2,6 milliarder kroner, mot 265 millioner i den opprinnelige planen.

På Follum utenfor Hønefoss ble 356 ansatte varslet om nedleggelse i 2011.

Skogeierselskapet Viken Skog, som var Norske Skogs største aksjonær, ville kjøpe fabrikken og la inn et bud på 280 millioner kroner. Svaret var nei, fordi en ny eier ville blitt en konkurrent til konsernets andre fabrikker.

Felles for alle tre er at beslutningen ble tatt av eierne alene.

Noen ganger går bedriften med overskudd, noen ganger står det kjøpere i kø, og det hjelper ikke så lenge eieren har bestemt seg.

De som kunne jobben, hadde ingen rett til å si sitt. Regningen går til leverandørene som mister kunden sin, til butikken i gata og til en bygd som mister folk den ikke får tilbake.

I helga vedtok AUF på landsmøtet at dette må endres. Vi vil ha en norsk Marcora-lov. 

Italia viser at det går an. Der har arbeidere som møter nedleggelser, utflagging eller konkurs med forkjøpsrett, og de som mister jobben kan ta ut hele arbeidsledighetstrygden som engangsbeløp, så lenge pengene brukes til å starte et arbeidereid samvirke som overtar driften.

Staten går inn som minoritetseier en periode og selger seg ut igjen når samvirket står på egne bein, og samvirkebevegelsen har bygget sitt eget fond for risikokapital.

Nesten 600 bedrifter er overtatt av de ansatte, og over 27.000 arbeidsplasser er reddet og skapt.

Bare i tidsrommet mellom 2007 og 2013 satte staten inn rundt 84 millioner euro inn i arbeiderovertakelser og fikk 473 millioner tilbake gjennom skatter og redusert bruk av sosiale ytelser. Det tilsvarer en avkastning på 463%.

Og 75 % av samvirkene etablert etter 2003 er fortsatt i aktiv drift, som er helt absurd med tanke på at overlevelsesraten til tradisjonelle italienske bedrifter ligger på 48% etter bare 3 år.

Det sier en del om hva som skjer når folk eier det de jobber med, for da passer de på det.

Norge har dagpenger på 62,4 prosent av tidligere inntekt i inntil to år. Det er penger folk har opparbeidet seg gjennom et helt arbeidsliv, og vi mener de skal få lov til å bruke dem på å redde arbeidsplassen sin, i stedet for å sitte og vente på at den forsvinner.

Sammen med et statlig investeringsfond og et samvirkefond drevet av samvirkene selv blir det også lettere å få lån i banken og drive videre med økonomisk uavhengighet.

Det er viktig å presisere at dette ikke skal være en sjekk uten gjengjeld. Staten skal bare investere i bedrifter som kan vise til økonomisk bærekraft og kompetanse, og skal vekte hvor mange arbeidsplasser som reddes, hva som står på spill for lokalsamfunnet og hvilke næringer landet trenger framover.

Det er en investering, og den må tåle å regnes på.

Med en slik lov hadde de ansatte på steder som Ulefoss, Skien og Hønefoss hatt et verktøy å legge fram sin egen plan med, før hallen ble stengt.

Vi liker å si at demokratiet gir folk makt over eget liv. Likevel har vi latt det stoppe ved fabrikkporten, der andre fortsatt avgjør om du har jobb til våren og om bygda di har en framtid.

En Marcora-lov flytter den porten et godt stykke. Den gir dem som kjenner maskinene, kundene og arbeidsdagen best, retten til å bestemme hva som skjer med dem.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen som mener alvor med demokratiet skulle være uenige i det.