Velg datasentre eller industriarbeidsplasser

Samtidig som det advares om kraftunderskudd, bygges det stadig flere og større datasentre – solgt inn som framtidsnæringa som skal skape jobber og verdier.

Andre stusser på at utvikling mot stadig større og mer kraftkrevende anlegg, som krever relativt få ansatte er framtida. Gitt at eksisterende industri sliter med krafttilgang for å beholde langt flere arbeidsplasser og for å investere i framtidsretta, grønne tiltak.

Tildeling av kraft kan ikke følge av et vilkårlig "første mann til mølla"-prinsipp.

Norge innførte den første panikkloven i 1906, for å hindre utenlandske oppkjøpere og spekulanter å kjøpe opp norske fossefall og vannkraftressurser.

Vis samme handlekraft nå for å hindre at utenlandske investorer og big-tech sikre seg all ledig kraft og indirekte styre hva slags Norge vi ender opp med.

Samfunnet er avhengig av regnekraft, datalagring og skytjenester. Selvsagt, det er ikke spørsmålet her.

Spørsmålet er om stadig større andeler av norsk kraftproduksjon skal bindes opp av gigantiske datasentre, når den samme krafta kunne skapt mer industriell verdiskaping og flere varige arbeidsplasser andre steder.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) skapte datasentrene skapte 587 kroner i verdi per MWh i 2023. Kraftintensiv industri skapte 913 kroner for samme strømbruk.

Arbeidsplasser fra datasentrene per strømenhet som brukes er også langt lavere enn industrien. SSB karakteriserer det som betydelig lavere enn i kraftintensiv industri.

FAFO beskriver hvordan norsk datasenternæring er i ferd med å endre karakter fra mange mindre anlegg til hyperscale- og KI-datasentre bygd for internasjonale teknologiselskaper.

Anlegga blir større. Kraftbehovet langt større. Verdiskapinga per MWh og relativt arbeidskraftbehovet minker.

FAFO trekker også fram at de norske operatørene leverer areal, bygg, strømforsyning, fiber og kjøling – altså infrastruktur og strøm lavt i verdikjeden.

Høyere oppe i kjeden, der de store pengene tjenes, ligger servere, KI-systemer, skytjenester og plattformer. De produseres, eies og drives i all hovedsak av globale teknologiselskaper, som henter mesteparten av avkastninga og teknologiutviklinga.

Vi får igjen marginalt sammenligna med den kraftmengden næringa legger beslag på.

Hadde vi enda bygd datasentre for å dekke norske behov, men det meste av datasenterkapasiteten går til utenlandsk bruk. Vi har allerede nok til norsk bruk for lang tid.

Tilhengerne av datasentre viser gjerne til milliardinvesteringer og store ringvirkninger under bygginga. Det stemmer, selvsagt.

Arbeiderne har masse å gjøre når et datasenter reises. Datasenteret gir et par jubelår i byggefasen. Kraftforedlende industribedrifter gir et lokalsamfunn.

Arbeiderbevegelsen har historisk insistert på at naturressursene skal brukes til å skape arbeidsplasser, verdiskaping og industriell utvikling i Norge – ikke bare eksporteres til andres regnskap.

Derfor bør ett spørsmål stilles hver gang et nytt kraftslukende datasenter banker på:

Får vi flere arbeidsplasser, høyere verdiskaping og bedre samfunnsnytte enn alternativ bruk av den samme krafta? Hvis svaret er nei, kan ikke prosjektet få forrang i køen.

At det politiske flertallet ikke vil ta nasjonal, demokratisk kontroll på prissetting og eksport av kraft lar jeg ligge i akkurat dette innlegget. Prioritering er uansett nødvendig.

Få ut fingeren: Sett godkjenning av datasentre på pause og få konsesjonslover på plass!

De greide det i 1906–1917. Vi greier det nå om vi vil.