– Kan ikke forvente det samme av en kvinne og en mann gjennom hele arbeidslivet

– Jeg vet at du kommer til å trenge hjelp fra meg. Sannsynligvis i løpet av seks måneder.

Det sier Nina Veiåker Johansen til alle nyansatte på jobben. Det betaler seg.

– Ti av ti melder seg inn i HK.

Johansen har jobbet i bakkeselskapet SGH i 25 år. De siste ti årene har hun vært tillitsvalgt. I dag er hun leder i HK-klubben som teller 240 medlemmer. Johansen har fått med seg mange av dem.

– Jeg snakker minst mulig om forsikring og mest mulig om meg selv. Jeg selger meg selv. Det er meg de kommer til å trenge, sier Johansen.

Og det gjør de, etter antallet tekstmeldinger som ramler inn på telefonen hennes å dømme. Johansen er frikjøpt som tillitsvalgt i halv stilling. Deler av denne arbeidsdagen er satt av til et intervju med HK-Nytt. Det gjør vi hjemme i rekkehuset på Maura, 14 kilometer fra Oslo lufthavn.

Tilgjengelig

Johansen var tillitsvalgt i Parat, HKs argeste konkurrent i luftfarten. Den gangen var Parat-klubben størst i SGH. Etter at Johansen byttet fagforening, er det motsatt.

– Folk fulgte etter, litt i rykk og napp. Som største fagforening har vi mest å si når det gjelder lønn og arbeidsforhold. Men like viktig er det at de tillitsvalgte er tilgjengelige.

Johansen tilbringer mye av sin tid som tillitsvalgt på pauserommet for å snakke folk og svare på spørsmål. Men det er ikke alltid medlemmene får det svaret de ønsker seg.

– Jeg duller ikke med noen når de tar feil. Rett skal være rett. Om bedriften har rett, så har de det. 

Klubblederen omtaler arbeidsgiveren SGH som en fagforeningsvennlig bedrift. Ledelsen oppfordrer de ansatte til å organisere seg, forteller hun.

Hestejente – i teorien

Nina Veiåker Johansen er født og oppvokst i Bodø, dialekten er nesten intakt. Mora jobbet i bank, faren som tekniker på flyplassen. Broren er ni år eldre, søstera ble muligens en smule bortskjemt.

Hun leste ponniblader og ønsket seg hest. Far var ikke vond å be. Naboens hest ved familiens hytte på Kjerringøy var drektig. Føllet ble kjøpt og fikk navnet Lucas. Og alt var fryd og gammen helt til jentungen skjønte at et føll ikke kan ris. Og at hun var allergisk mot hest. Og at hun ikke turte å ri ham når han var klar for det.

– Lucas ble solgt og fikk et bedre liv.

Johansen ler.

– Men jeg fikk alt av rideklær! Det var kanskje det jeg likte best. Og ingen ble børsta så fint som Lucas.

Høy fart

Det var faren som bidro til at datteren fikk deltidsjobb på flyplassen da hun gikk på videregående. 

Johansen var skolelei. Lykken var derfor stor da hun fikk et vikariat med å vaske fly for Widerøe like etter at hun hadde skrelt av seg russedressen. I tillegg til full jobb her, arbeidet Johansen deltid på klesbutikk og på et utested.

– Jeg levde livet!

For det må helst skje noe hele tida.

– Jeg tror egentlig at jeg har ADHD. Jeg sliter med å sitte stille. Jeg har i hvert fall OCD, sier hun og sikter til en voldsom trang til ryddighet.

Hun reiser seg opp for å plukke opp et rusk på gulvet.

– Det der klarer jeg ikke å se på.

Miss Bodø

Som ansatt i klesbutikk var det slett ikke uvanlig at Johansen bidro på catwalken i lokale moteshow. 182 centimeter skled rett inn i ekstra small.

Så kom en missekonkurranse til byen. 21 år gammel meldte Johansen seg på. Hun ble kåret til Miss Bodø, i neste sving var hun også Miss Nordland.

Neste skritt? Miss Norway-konkurranse i Oslo! Jenter fra hele landet på scenen iført lange kjoler, fritidsantrekk – og badedrakt i høye hæler.

Johansen rødmer.

 – Det er så ille. I ettertid synes jeg det er kleint. Det er ikke kroppen som definerer hvem du er som menneske.

Det var Miss Troms som gikk av med Miss Norway-seieren til slutt. 

 – Vi har fortsatt kontakt!

Nytt liv

Johansen møtte den 14 år eldre Widerøe-piloten Erik på jobben i Bodø. Da han byttet base til Oslo, flyttet hun med. Det var en smal sak for Johansen å få jobb i Widerøe på Gardermoen. Siden ble selskapet kjøpt opp av SAS, og de ansatte fulgte med over til det som nå heter SGH.

Det tok ikke lang tid før Johansen var gravid. For 19 år siden ble Linnea født. Tre år etter kom tvillingene Max og Milla.

Og selv om piloten etter Johansens mening er verdens snilleste mann, oppdaget hun under pandemien at de ikke hadde så mye mer å snakke om.

– Det var en udramatisk skilsmisse.

Når bor eldstedatteren hos faren, fem minutters kjøring unna, mens tvillingene fremdeles bor annenhver uke hos mora.

Det er greit å bo på Maura, men Johansen savner naturen i Nordland.

– Lukta av sjø og hav! Det er noe helt annet.

Syke dater, crazy menn

Selv om Johansen synes det er helt OK å være singel, ønsker hun seg en kjæreste. Så hvordan går det på datingmarkedet om dagen?

– Det går til helvete. Jeg har prøvd skikkelig hardt. Folk synes synd på meg fordi jeg ikke finner en mann. Og jeg har vært på noen syke dater, med crazy menn.

Hun setter opp håret med en stor klype og setter seg bedre til i sofaen.

– Jeg vet jo selv at jeg er en bra dame og en fin partner. Jeg er omsorgsfull, lojal og faktisk litt morsom.

Hva hun ser etter?

– En som er bitte litt romantisk, lojal og til stede. Og som ikke tar meg for gitt.

Johansen foretrekker litt eldre menn – det har hun i alle fall gjort så langt.

– Jeg har tenkt at eldre menn er mer stabile, men jeg innser at personlighet er viktigere enn alder. Jeg lærer heldigvis så lenge jeg lever.

Tilbud og Chanel

– Hvor er det tilbud på dopapir, vaskemiddel og ost? Det er det praten på pauserommet dreier seg om.

Johansen er forbanna, prisøkningen de siste årene spiser grådig av lønna.

Selv har Johansen kontroll på økonomien, hun har tross alt en mor som har jobbet i bank. De store utskeielsene tar hun seg ikke råd til. Og det hun har ønsket seg aller mest, sparte hun til i årevis – ei sjukt dyr vintage veske fra Chanel.

Hun henter den fram og pakker den forsiktig ut. Den svarte veska ligger i en original eske, i en tøypose, og har sitt eget sertifikat. 

– Hvor mye ga du for den?

– Det forteller jeg ikke til noen.

Hete dager

Kvinnehelse er et tema som får Johansens temperatur til å øke, bokstavelig talt.

 – Å forvente det samme av en kvinne og en mann gjennom hele arbeidslivet, går jo ikke. Kvinner har menstruasjonsplager, går gravide, føder, tar hovedansvaret på hjemmebane. Og så kommer de i overgangsalderen.

Johansen reiser seg og åpner verandadøra.

– Er det bare meg som er varm?

Det er et par år siden 45-åringen fikk plager. Hetetokter mange ganger i løpet av dagen, voldsom svetting om natta og kaos i hodet. 

– Ingen hadde fortalt meg om perimenopause!

Hun snakker om den første tiden i menopausen, overgangsalderen. Når kroppen produserer mindre hormoner, får mange kvinner plager.

Johansen har stor nytte av østrogenplaster. Det må hun betale selv, det offentlige gir ingen støtte.

– Det er helt ubegripelig. Der er Norge altfor kjipe i forhold til våre naboland.

Ny samtalepartner

– Det er venninna mi!

Johansen ler. Hun snakker om den kunstige intelligensen ChatGPT. 

I en vanskelig periode hadde Johansen bruk for å prate med noen. Det ble en langvarig samtale.

– Etter en uke, synes jeg at den bare jattet med meg. Der og da var det det jeg trengte. Men jeg skjønner at det ikke var smart og sunt.

Alle har jo behov for å snakke med noen, understreker Johansen.

– Jeg kunne ha prata om meg selv en hel dag!

Likt for alle

Det er viktig å stille spørsmål, være kritisk og ta kamper, synes Johansen. Hun kaller seg selv hissig, men synes hun har fått styr på temperamentet. Konfliktsky er hun ikke.

– For medlemmene mine er det ekstremt bra.

Men det som først og fremst driver henne er dette:

– Jeg liker å hjelpe folk. Jeg liker at prosesser går riktig for seg. Og så har jeg en ekstrem rettferdighetssans. Det skal være likt.