Han har mattetriks for hjelpetrengende og lekelystne

Var det vel betenkt av redaktøren å la en journalist med matteangst og nuggen i faget fra gymnaset i 1969 møte forfatteren av en bok om mattetriks med undertittelen Bli mester i hurtigregning, og selverklært mattenerd?

Vel, Yngve Vogt, selv prisbelønnet journalist i forskningsmagasinet Apollon, utgitt av Universitetet i Oslo, beroliger den utsendte med at han selv definitivt vet hva det vil si å falle av lasset i møtet med matematikken (selv om det for hans del skjedde på universitetsnivå), og at han ikke en gang er veldig flink i hoderegning – men han har lært seg en mengde triks når det gjelder å regne hurtig i hodet.

Vogt legger dessuten ikke skjul på at han synes matematikk rett og slett er morsomt, og at han håper at hans egen bok kanskje kan inspirere dagens elever i ungdomsskole og videregående skole til å velge realfagsstudier.

Roser mattelærerne

– La meg få sagt med det samme at jeg synes dagens matematikklærere i skolen ofte er flinke. De er bedre enn gårsdagens, fordi lærerne i dag kan faget sitt. Gårsdagens matematikklærere kunne ikke alltid faget sitt, sier Vogt.

For å illustrere det poenget, forhåpentlig ikke urettferdig overfor alle gårsdagens matematikklærere, forteller han om en meget hyggelig lærer han hadde i fjerde klasse hjemme i Asker – meget hyggelig som sagt, «men hun kunne ikke matematikk». Det var unge Yngve som rettet klassens matematikkprøver for henne.

Heller ikke dagens lærebøker i faget slaktes av mattetriksforfatteren, selv om han nøyer seg med et lett forbeholdent «ok» når han karakteriserer dem:

– Lærebøkene kan være som de er, men hva faget gir elevene, vil alltid avhenge av lærerne.

– Dagens elever må nødvendigvis lære seg å løse oppgavene etter de metodene læreren foreskriver, ellers blir det feil. Det lærerne og skolen har glemt, er imidlertid at det er mer enn én vei som fører til Rom, og med det mener jeg at det svært ofte vil finnes mer enn én vei til de riktige svarene i matematikken. Matematikk er et kreativt fag, det må vi kanskje bli oss bevisste igjen. Matematikk var opprinnelig en del av filosofien, sier han.

Han sammenligner det å bli god i matematikk, for ikke å si det å overvinne frykten for matematikkfaget, med det å bli god til å kjøre bil. Du må faktisk lære det elementære i skolematematikken, og du må faktisk lære alle de reglene som er knyttet til å få sitte bak rattet i en bil, uansett hvor kjedelig det er å tilegne seg disse reglene. På skolen, som på kjøreskolen, lærer du det trygge. Mens du lærer, må du kanskje nøye deg med en litt sliten Toyota Corolla – men du kommer fram med den, om den er aldri så uspennende.

(Saken fortsetter under bildet.)

Savner leken

– Det er det å leke, lekenheten, jeg savner i dagens skole og i dagens matematikkfag. Men er du heldig, etter å ha terpet på det kjedelige lenge nok, kan du kanskje etter hvert får prøve deg bak rattet på en Ferrari! Mer moro i en Ferarri enn i en Corolla, ikke sant? smiler Vogt.

Hvordan har det seg så at den svært unge Yngve ble slik en hurtigregner? Vel, da mor, Yngve og søsknene til fots skulle forsere de den gang så bratte bakkene på hjemveien fra Vakås til Asker med blytunge handleposer, og dette var til og med før han begynte i grunnskolen, så var det en lidelse for små barn. Men mor visste råd.

– Hun kunne kunsten å distrahere oss. Hun lærte oss å regne på alle husnumrene vi passerte, og hun koblet mange små regneoppgaver til disse husnumrene. Slik fikk hun oss langt på vei til å glemme den strevsomme marsjen oppover bakkene. Mor var god i hoderegning, fastslår Vogt.

Han tilegnet seg så mange regneferdigheter på denne måten, og på andre også, naturligvis, at han ble lagt merke til da han begynte på skolen. Som «håpløs i idrett» ble matematikken hans livbøye.

– Det oppdaget sjetteklassingene også, bemerker han humoristisk.

– De gjorde meg ikke noe vondt, men de tok tak i meg og holdt meg fast, og de slapp meg ikke før jeg hadde løst matematikkoppgavene deres. De brukte meg som levende kalkulator!

Konkurrerte med regnemaskinen

Når Yngve Vogt sier at han «egentlig» ikke er så god i hoderegning, men «bare kan triksene», er det selvsagt tillatt å tvile på om det er den fulle sannhet. Særlig når han forteller om besøk på Blindern på 1970-tallet, på kontoret hos sin far professoren i sosialøkonomi, på et kontor der det også befant seg en mekanisk regnemaskin i 20–30-kilosklassen (dette var før den digitale tid). Maskinen brukte rundt 10 sekunder på å spy ut svaret på et komplisert regnestykke.

– Jeg syntes det var kjempemoro å konkurrere med maskinen! Klarte jeg å komme med riktig svar før maskinen kom med sitt? Jeg syntes det var en fantastisk morsom lek, sier han.

Selv om kappestriden med fars regnemaskin var Yngves lek, finnes det mange andre måter å leke med tall på, og poenget er selvsagt: Lek mer med tall! Bare gjennom å leke, å holde på med noe vi synes er morsomt, lærer vi virkelig noe – det gjelder bilkjøring, det gjelder matematikk, og alt mulig annet.

Yngve Vogts oppfordring til lærerne er følgelig: Lek med elevene!