Brøyte seg rydning i spinkleste skog

Det starter for ganske lenge siden. Vi møter Isak som ser ut til bare å ha de klærne han står og går i. Ute er det kaldt, landskapet er vilt – vi er langt til fjells der det vokser sparsomt med trær. Så kommer Inger med hareskåret gående og leiende en sau. Det går mange minutter av filmen før noe sier et eneste ord. Bare lyden av været høres. Det snør tett. Så veksler Isak og Inger noen få ord, de begynner å samarbeide om å finne ly for kvelden. Trær og kvister brytes. Og sakte, men sikkert klarer de å skaffe seg hus over hodet, varme i de frosne kroppene – og de begynner å snakke sammen. Det er nesten som i et bibelsk eventyr med Adam og Eva.

Tida går, de to skaffer seg flere dyr, de blir glade i hverandre – ja, det begynner å ligne et liv. Enkelt, ja vel – men et liv som er bærekraftig. Til slutt kommer det også to velskapte arvinger. Først Eleseus, deretter Sivert. Da har de to nybyggerne ryddet seg et svært så trivelig hjem i en skråning høyt opp i fjellheimen. Til og med en vei som er farbar for hest og slede har Isak ryddet.

Den store dramatikken, og denne historiens vendepunkt, starter da Inger blir gravid for tredje gang. Alle fødslene hennes gjør hun på egenhånd. Her fins ingen jordmor å lene seg på. Tredje barnet er ei jente. Inger får sjokk da hun ser at det nyfødte barnet også har et hareskår – hun er altså akkurat som Inger. Vanfør. Det orker ikke Inger å leve med. Og for det hun mener er til barnets beste, dreper Inger den nyfødte. Hun har sjøl hatt altfor store problemer med sitt eget hareskår. Et sånt liv unner hun ingen.

Men dette blir sjølsagt oppdaget av lensmann og myndigheter. Inger må til byen å sone 8 år i fengsel for sin ugjerning. Mens Isak blir værende sammen med sine to sønner på det som etter hvert har utviklet seg til et lite småbruk. Og sånn går no dagan. Helt til Inger kommer tilbake til familien ferdigsonet og nyoperert. Hareskåret er borte, Inger har fått bydamevaner og dessuten lært å sy. Nå vil hun ikke bare være nybygger og bondekjerring lenger. Dessuten var hun gravid da hun dro til byen for å sone. Datteren har blitt 8 år og glir også inn i familien. De har blitt fem. Ingers forvandling er imidlertid vanskelig for Isak, den enkle bonden som ikke kan lese og framstår som en temmelig naiv skapning som stort sett lever sitt liv på rå styrke og muskelkraft. Han setter sin ære i å holde familien Sellanrå samlet omkring en enkel livsførsel der penger er fraværende og bare sjølberging teller. Skjønt, det er den fåmælte Isak Sellanrå som er patriarken på gården.

For bakom synger jo sjølsagt forfatteren Knut Hamsun. Hans Petter Molands film «Markens grøde» er basert på Hamsuns prisbelønte roman med samme navn, romanen han fikk Nobelprisen i litteratur for. Moland har nærmest spesialisert seg på å lage storslåtte spillefilmer basert på romaner av norske forfattere som Dag Solstad (Gymnaslærer Pedersen), Per Petterson (Ut å stjæle hester) og nå altså Knut Hamsun.  
Og dette har også blitt et mektig epos. Ikke i samme størrelsesorden som romanen, her er det kuttet mange scener. Men storyen er likevel overbevisende, det samme er filmingen med fantastisk naturpanoramaer, herlige lyssekvenser og store skuespillerprestasjoner. Men er det Hamsun? Nei, det er Hans Petter Moland. Det er ikke litteratur, det er film. Det er to helt forskjellige ting. Er det en film om det sterke unntaksmennesket som brøyter seg fram på egen hånd, uten hjelp fra noen i det siviliserte bysamfunnet, og som bare vil leve et enkelt liv i pakt med naturen? Ja, det er det også. Men mye, mye mer. Det er en sterk kjærlighetshistorie, det er dype spørsmål og etiske refleksjoner om det som er annerledes og det er en film med en sterk avslutning som aldri gir noe entydig svar på noe som helst. Her er metaforer i fleng, her vises så vel menneskelivet som naturen fram i all sin voldsomhet.
Men var Knut Hamsun nazist? Er «Markens grøde» nazistisk? Det er omtrent det eneste denne filmen ikke handler om.