Den som har begge beina på jorda, står stille

Berit Nordgarden er en 53 år gammel romandebutant. Med en middels tykk bok, full av fantasi, astrologi og naturvitenskap har hun med «Lockwoodgrensen» gått hen å ha blitt nominert til årets bokhandelpris. Det er slett ikke alle debutanter forunt, og er en fest i seg sjøl for alle som samler på nominasjoner og litterære priser. Forlagets eneste presentasjon av forfatteren er som virksomhetsarkitekt, hva nå det er utover sitt utspring fra IT-bransjen.

Det er litt av en historie Nordgarden her har snekret sammen. Roman er det definitivt, og i grenselandet mellom sci-fi og mer eller mindre eventyrfortellinger. Det gjør storyen sjølsagt sprek og spennende. Men ikke like lett å gjenfortelle.
Vi møter den om lag 50 år gamle Leonid som er 213 cm høy og en ekte einstøing. Han bor på Tøyen i Oslo og mistet faren sin for 40 år siden. Faren var astrobiolog og forsvant mens han var på en ekspedisjon til Ile de Couchon, ei øy mellom Sør-Afrika og Antarktis. Flyet styrtet og alle fire om bord ble antatt omkommet. Seinere viser det seg at så enkelt var det slett ikke.

Leonid, som etter hvert får besøk av den rømte trettenåringen Dima, viser seg å være minst like interessert i verdensrommet og galaksene som faren. Han tilbringer mye tid med stjernekikkerten han fikk av faren før han forsvant. Og en liten svart meteorittstein som faren sendte ham spiller en vesentlig rolle i denne fortellingen. Den ene av de antatt fire som var i det styrtede flyet dukker med tid og stunder opp igjen fra sin residens i USA. Og derfra begynner ballen å rulle. Den amerikanske forskeren kan meddele at Leonids far led av Huntingtons sykdom, en arvelig sykdom som svekker muskelsystemet i kroppen og som du aldri overlever. Den nordamerikanske songwriteren Woody Guthrie fikk denne grusomme sykdommen som han til slutt døde av, bare 55 år gammel. Huntingtons oppgis til å være grunnen til at Leonids far stakk av fra sin sønn, etter at hans kone var død, og aldri hadde tenkt til å vende tilbake.
Dima og Leonid pluss den amerikanske forskeren reiser imidlertid i farens fotspor. Og hva skjer så? Sjølsagt at de finner faren i livet. Han kom seg ut av det styrtede flyet, og har klart seg på ei øde øy i 40 år bare med selskap av en pingvin. Ikke har han blitt noe eldre enn da han reiste heller. På toppen av det hele er han kurert for Huntingtons – som den eneste og første i verden. Her har åpenbart noen fantastisk skjedd. Noe nærmest uforklarlig. Er det meteoritten som er årsaken? Eller noe helt annet? Uansett så drar de hjem. Vitenskapelig analyser foretas. Uten at den helt store koden avdekkes. Og det viser seg at faren ikke er udødelig likevel.

Hva handler så dette om? Tja, det trenger jo ikke være noe annet enn at det er en veldig god og fascinerende fortelling. Den er spekket med en del fagterminologi fra ulike naturvitenskapelig sektorer som forsøksvis forklares, men ikke alltid med like stort hell for mitt vedkommende – noe som sjølsagt kan skyldes relativt liten interesse for og kunnskap om akkurat den siden av virkeligheten. Spørsmål som stilles så vel eksplisitt som implisitt er om det er mulig å leve evig og om det fins liv andre steder enn på jorden. Legitime spørsmål begge to, men heller ikke her besvares de med to streker under. Men at det fins langt mer mellom himmel og jord enn det de fleste av oss aner, er nok en av de viktigste erkjennelsene vi bør sitte igjen med etter endt lesning. Og dette er pakket inn i en ganske sprelsk fortelling med en slags astrologisk realisme som det ikke skrives så mye av i våre dagers skjønnlitteratur.