Erotikk og tango

Leda, ei sytten år gammel jente fra Napoli, gifter seg med sin barndomskjæreste og fetter Dante. Vi er i begynnelsen av forrige århundre – det er vanskelig å finne seg jobb. Dante drar derfor til det nye landet over Atlanterhavet – han drar til Argentina og hovedstaden Buenos Aires. Planen er at Leda skal følge etter. Og det gjør hun. Men hun kommer for seint. Dante blir nemlig raskt engasjert i politikk og fagforeningsarbeid – dét har aldri vært noen spøk i Argentina. Da Leda dukker opp på havna i Buenos Aires – i La Boca – får hun den triste beskjeden om at Dante er blitt skutt og drept i en demonstrasjon. Dette er diktning – det er innledningen til boka «Kjærlighetens Tango» av forfatteren Carolina de Robertis – men kunne vært som klippet ut av virkelighetens verden. For det er livsfarlig å si myndighetene imot i dette søramerikanske landet. Den gangen som nå. Enten myndighetene er en militærjunta eller det er en demokratisk valgt regjering. Her kødder du ikke med makta.

Men Robertis, som har skrevet to romaner tidligere, dikter videre. Leda lurer på om hun skal returnere til Italia, men har ikke penger til båten hjem. Så hun blir, lærer seg og spille fiolin og skjønner raskt at å være pengeløs kvinne i Buenos Aires betyr kun en ting: Hun må livnære seg som hore. Det vil hun ikke, kler seg derfor som en mann og tar sin avdøde ektemanns navn Dante. Sakte, men sikkert, sklir hun inn i en skummel verden blant Buenos Aires’ musikanter. For tangoen er kommet til landet for å bli viser det seg. Denne fascinerende pardansen som kanskje er noe av det mest erotiske vi kjenner med unntak av erotikken sjøl.

Samtidig som Leda altså spiller mannen Dante, treffer hun sjølsagt mange som nettopp ble det hun ikke ville bli – hun treffer horene. Og hun forelsker seg i dem, og innvies i erotikkens mysterier her også. På et litt underlig vis er dette en roman om lesbisk kjærlighet. Men dette er forbudt i et såpass strengt katolsk land som Argentina – det må derfor skjules.

Forfatteren har dessverre et noe vel blomstrende språk. Dette rammer særlig de erotiske scenene. Når først seksualitet skal skildres så direkte som her, foretrekker i hvert fall jeg at skildringene blir mest mulig konkrete. Her drukner forfatteren leserne i blomstrende bilder og uklarheter. Ja, så ufokusert blir det at det kan være vanskelig å bli opphisset av det på noen annen måte enn å bli irritert. Og det er synd – for i fortellingen ligger det ansatser til spennende dypdykk i en underverden som er farlig, pirrende og eksotisk.

Men for en som nettopp har besøkt den argentinske hovedstaden ble det et interessant gjenmøte med de klassiske bydelene La Boca og San Telmo, med tangoens virkningsfulle kraft og med politikkens dynamiske og kosmiske krefter. Forfatteren sluttfører romanen i siste kapittel ved å føre karakterene helt fram til vår egen tid. Vi får altså vite hvordan det gikk – også etter at romanen «egentlig» er over. Det kler fortellingen bra – for i en viss forstand kan denne romanen leses som en historisk tekst, men med helt tydelig oppdiktede personer. Italienerne har satt sitt preg på Argentina og Buenos Aires – og gjør det fortsatt. Det eneste erkeargentinske forfatteren ikke er innom er fotballens altoverskyggende betydning. Og Diego Maradona. Og bra er det!