Kjærligheten til kroppsarbeidet

Det var nok ikke så mange som hadde forventet at Kjartan Fløgstad skulle gi seg sjølbiografien, eller memoarsjangeren, i vold. Men nå har det altså skjedd. I årets roman «Livet som innsats», en typisk Fløgstad-formulering der han uhemmet spiller på klisjeen, er han bokstavelig talt på hjemmebane. Altså i Sauda, den vestlandske industribygda med hjørnesteinsbedriften – altså fabrikken – hvor alle småbyens innbyggere jobbet – ja, på det meste var de om lag 1400 mennesker. Også Kjartan jobbet der i sin ungdom før dollarvegen førte han ut av Sauda. Først til Bergen, seinere både til Finnmark og til slutt Nydalen og Gyldendalen i Oslo.

Skjønt Fløgstad har jo skrevet om småbyen sin også tidligere – ja, i flere av romanene. Og diktene. Men da har det hele vært mye mer kamuflert, da har han for eksempel sjelden eller aldri brukt virkelige navn, men til nød kallenavn som for eksempel Hertingen og alle de andre raringene han vokste opp sammen med. En roman som «Dalen Portland», den han fikk Nordisk råds litteraturpris for i 1978, oppholder seg også i Sauda, men da diktes det vilt og raljeres over ordspill og mer eller mindre vellykkede blødmer – det forfatteren kanskje vill kalle noe sånn som arbeiderklasevitser. Sånn snakket de nemlig i hans ungdoms Sauda, har han forklart utallige ganger tidligere.

I «Livet som innsats», Fløgstads 18. roman, er fortelleren og hovedpersonen Kjartan sjøl. Han beretter om sitt liv omtrent fra han blir unnfanget til han drar hjemmefra for godt. Men han legger aldri skjul på at han egentlig aldri har reist fra sitt kjære Sauda. Romanen er delt inn i fire hoveddeler med en rekke underkapitler. Delene er krigsbarn, fredsbarn, barn av fabrikken og barnet er far til mannen. Boka er omkranset av et besøk på hytta fem hundre meter over havet. Den som faren, som er en sentral figur i denne fortellingen, bygde på basis av kjærlighet til kroppsarbeid og med mye kunnskap i bunn. Familien Fløgstad behersker både håndens og åndens arbeid. Derom hersker liten tvil.

Spørsmålet som mange kanskje vil stille seg etter endt lesning av denne romanen er kanskje: Hvorfor har han ikke skrevet denne tidligere? For til tross for en tilsiktet folkelighet, gjerne kalt magisk realisme på norsk, har Fløgstad i det meste han har skrevet (og hans produksjon er enorm) også til tider vært vanskelig å forstå. Og ikke minst har mange stusset over den alltid tilbakevendende kjærligheten til fabrikklivet og den verbale sjargongen som foregikk – og kanskje fortsatt foregår – på fabrikkgulvet i Sauda. Og dansen og sangen på Folkets Hus som Fløgstad aldri blir lei av å fortelle om.
Les denne romanen, så skjønner du hvorfor. Og du skjønner hvorfor Fløgstad fysisk kom seg bort fra Sauda, men aldri forlot stedet litterært. For her ligger det jo en gullgruve, en Sareptas krukke, av stoff som du kan bruke et helt litterært liv på. Og det er akkurat det Fløgstad har gjort i snart 60 skrivende år. Og skulle noen lure, så argumenterer han også godt for denne kjærligheten om han blir presset og det skulle være nødvendig.

Romanen bruker stor plass på erindringer guttungen Kjartan gjennomlever. Faren er åpenbart et forbilde, kameratene i gata uforglemmelige skikkelser. Nydelig er det kapitlet i boka hvor han treffer noen av dem igjen da klassen skal ha gjenforeningsfest for dem som ikke har gått bort. Fløgstad innrømmer at det ikke er alt han husker som om det var i går. Da er det greit å være kjent med diktekunstens virkemidler. Og sånn blir også ei bok som kanskje var tenkt som en tradisjonell sjølbiografi til en roman. Diktningen blir kanskje virkeligere enn virkeligheten, som han påstår i et dikt.

Er det ren nostalgi dette her? Tja, nostalgien kommer du aldri unna når du gir deg ut på et sånt prosjekt, men den blir aldri påfallende eller klein. Fløgstad sier aldri verken på eller mellom linjene at alt var bedre før. Men at dette er en tekst som er en hyllest til hjembygda, til sine foreldre – og kanskje aller mest til fabrikken og arbeidskameratene der, er hevet over enhver tvil. Også det har han gjort før, men neppe så tydelig og direkte som her. Barn av fabrikken har da også blitt den lengste delen i boka. Her skildrer han ikke bare kameratskapet og fellesskapet som var det rikeste og viktigste proletariatet på den norske regnkysten og alle andre steder i landet hadde like etter den andre verdenskrigen. Få skildrer dette bedre enn Kjartan Fløgstad.
Denne romanen rommer også Fløgstads første ordentlige date. Sånt hadde han mest lest om i alle de bøkene han lånte på biblioteket og slukte på gutterommet. Så her var han på ingen måte utlært, men like klønete, blyg og uerfaren som de fleste av oss husker at vi sjøl var. Ingen fløgstad-roman uten en del fornøyelige ordspill og lekne språkblomster. Pluss de små, men smarte ordforvrengningene. Her likte jeg best betegnelsen Oslo verst.

Kjartan Fløgstad har blitt en voksen mann på 82 år, men er slett ikke tynget av alderen. Gammelmannsprosa sparer han sine trofaste lesere for. Jeg ser heller ingen tegn i denne romanen på at han legger forfatteryrket på hylla for godt. Snarere tvert imot. Dessuten så slutter denne romanen da han treffer sin livsledsagerske Bibi da han nettopp har mønstret av etter noen år på sjøen. Det er altså mange år igjen. Men så spørs det sjølsagt om livet utenfor Sauda er like spennende å gi skjønnlitterært liv. Den som lever får se.