Lek med leserne

Jo Nebø kan fortelle en historie. Det har han dokumentert mang en gang, gjennom krimromaner, barnebøker og sangtekster. Hans status som forfatter i verdensklasse er noe han må dra med seg i sin videre karriere. Hver nye bok blir derfor av noen – ikke alle – lest med et noe mer kritisk blikk enn det gjennomsnittsforfatteren blir. Sånn er det bare. Du blir målt opp mot andre, sjølsagt – men ikke så rent sjelden blir du lest opp mot deg sjøl og dine tidligere romaner. Nesbø har lagt lista høyt.

Nesbøs siste krimroman «Blod på snø» er kanskje den korteste prosateksten han har skrevet om vi ser bort fra barnebøkene. Og de første sju linjene er nok av de beste åpningene han noensinne har produsert. De går sånn: «Snøen dansa som bomull under lykta. Retningsløst, visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fra det store mørket over Oslofjorden. Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia. Til vinden ble lei og satt fra seg dansepartneren innerst ved veggen.»

Det er jeg-fortelleren i boka, Olav Johansen, som gjør disse observasjonene. Mannen er dyslektiker, har jobbet som leiemorder for dopkongen Hoffmann i fire år, han har verken telefon, kone eller de store ambisjonene i livet. Han vil vel egentlig bare overleve. Men han har noen svakheter. Blant annet den egenskapen at han forelsker seg raskt og heftig. Det virker å være mer hjerte enn hjerne.

Nesbø har lagt handlingen til Oslo i 1975. Det gjør sjølsagt en del staffasje enklere. Verken mobiltelefoner eller internett eksisterte den gangen. Men du får også mye mindre å spille en intrige rundt. Leiemorder Johansen, som foretrekker å kalle seg en ekspeditør – han ekspederer mennesker – får i starten av fortellingen oppdraget med å ekspedere Hoffmanns kone. Hun er sjølsagt ung, vakker og notorisk utro. Under Johansens researchfase der han spionerer på henne får vi raskt inntrykket av ei dame som kan være både handlingssterkt og offer, både madonna og skjøge. Dermed har den oppmerksomme leser av denne teksten – og som ikke har lest boka – allerede skjønt hvor dette bærer hen.

I relativt korte setninger føres vi videre. Replikkvekslingene faller ofte som kinaputter. Det er en sterk flyt og drive i storyen, men den er likevel dessverre syltynn. Nå skal det sies at denne måte å skrive på, isfjellteknikken, som et utall forfattere har lært av Ernest Hemingway, inviterer til at det meste ligger under vannoverflata – eller under og mellom linjene som det heter på litteraturteoretisk. Det er klart vi inviteres til å dikte videre på både den ene og den andre figuren som dukker opp i denne korte teksten, ikke minst hovedperson Olav Johansen sjøl, men er de spennende nok til det? Det burde være hevet over enhver tvil at Nesbø her har skapt karakterer som ligger klisjeen svært nær – ja, hele storyen er klisjeaktig. Hoffmanns kone Corina, for eksempel – hvor har han hentet henne fra? Både beskrivelsen av hennes vesen og handlinger er så forutsigbart – særlig sett med et mannlig (sexistisk) blikk – at det nesten er påfallende. Og som tittelen på boka antyder – den er nærmest en klisjé den også – er det nok av blod, gørr og faenskap her.

Nesbø er en intelligent mann – er dette et spill med leserne? Er dette en ren sjangerironi? Og det ryktes at det kommer flere, den første allerede til høsten.

Har Jo Nesbø blitt så stor at han tillater seg en leke med leserne?