Når nok blir nok

Sissel Gran, psykolog og parterapeut, har gjennom flere bøker utviklet seg til å bli en stemme du lytter til når tema samlivsbrudd står på agendaen. Og fenomenet blir antagelig mer og mer utbredt – så stoffet er evig aktuelt. Den potensielle lesergruppen med nærhet til temaet er også formidabel.

Denne gangen er det de såkalte utbryterne Gran konsentrerer seg om – den personen i ekteskapet eller samboerforholdet som sier nok er nok, bryter tvert og vil ut av det hele. Av mange sett på som den store stygge ulven – den som tar initiativet til at det meste går til helvete – i hvert fall hvis blikket er fra den motsatte kanten, fra den forlattes side. Som vanlig veit Gran hva hun skriver om – hun har snakket med en anselig mengde par i krise i årenes løp – noen av historiene bruker hun også i bøkene sine. Denne boka er ikke noe unntak i så måte.

Men alt henger jo som kjent sammen med alt. Det er vanskelig å skrive om utbryternes situasjon uten å ta med det aller meste av det andre også. Det er en grunn til at den ene parten i et forhold har fått nok, vender seg om og forsvinner ut av døra. Og til denne historien hører sjølsagt også den andre parten – den utbryterne går i fra.

Gran presenterer løsrivelsen som langt fra noen solskinnshistorie. Mye står på spill, det er en langsom og ikke minst omskiftelig prosess. Sol skifter til regn før du aner ordet av det – uansett god planlegging og timing: her går sjelden noe som forutsett.

Gran har et i utgangspunktet positivt forhold til løsrivelsen – til utbryterne. Men ikke for enhver pris. Hovedpoenget er at det sjelden eller aldri er noen vits i å være i et forhold som fungerer dårlig. Og det verste er jo at om det fungerer dårlig for bare den ene, men ikke den andre, så er løpet kjørt likevel. Et forhold er basert på relasjonen mellom to mennesker. Minst. Ofte er det barn med i potten her også.

Gran er flink til å få fram nyansene. Moraliseringer er boka totalt fri for – og godt er det. Mange vil kjenne seg igjen i flere av aspektene ved alle de historiene som hun trekker fram. Det gjør boka opplysende – men også til tider ganske vond å lese. Gjenkjenningsfaktoren kan – vil jeg tro – være sterk for de aller fleste. Plutselig «er» du en av de du leser om. Sånn hadde jeg det også, sånn hadde vi det – tenker du kanskje.

Det aller viktigste faglige perspektivet i denne boka er den vekten forfatteren legger på ensomhetsfølelsen. Folk går ikke primært fra hverandre på grunn av krangler, ulikheter eller et dårlig sexliv – de bryter opp på grunn av ensomhet. De orker ikke mer fordi de ikke får den oppmerksomheten de syns de fortjener. Og som de derfor trenger. Den oppmerksomheten de forventer.

Jeg syns dette er veldig godt analysert av Gran, men her dukker også bokas eneste svakhet opp. Jeg savner en sterkere kulturanalyse av dette fenomenet. Kan det tenkes at i den tida vi lever i, der duppeditter og all slags store og små skjermer er allestedsnærværende, nettopp bidrar til å skape denne ensomheten Gran er så opptatt av er ødeleggende for et kjærlighetsforhold? Kort sagt, om det er blitt verre enn noensinne.

Det skal ikke all verden av fantasi til for å få noen refleksjoner rundt fenomenet sosiale medier i denne sammenhengen. Når facebook og hva som skjer der blir viktigere enn fysisk nærhet og «å holde i hånda» - da er det klart at ensomheten og fortvilelsen dukker opp. Jeg skulle gjerne sett at Gran i større grad gjorde noen flere refleksjoner rundt denne problemstillingen. For vel er rene beskrivelser av følelsesaspektet rundt et samlivsbrudd interessant lesestoff for de fleste av oss, men sånne problemstillinger krydres gjerne litt ekstra om de settes i en mer eksplisitt samfunns- og tidsmessig sammenheng.

En klok mann skrev en gang for en 20-30 år siden at vi er i ferd med å more oss til døde. Nå er vi kanskje i ferd med å kjede oss til døde. Klart vi blir ensomme av det – klart vi i ren kjedsomhet hopper fra det ene forholdet til det andre. Forelsker oss igjen og igjen, gang på gang, og syns det er greit nok. For vi er jo ikke alene om ha det sånn, snarere tvert imot.

Det fins dessverre – eller heldigvis – ingen fasit. Det er også Sissel Gran smertelig klar over.