Samfunnets virkelig oversette

Jeg er sånn skrudd sammen at jeg ofte får tårer i øynene når jeg opplever kunst og kultur som berører meg. Det skjer faktisk ganske ofte. Og aller mest når jeg leser bøker. Men sjelden har jeg grått så mye som under lesningen av Trond Henriksens fortellinger fra skyggesiden i boka «Gateliv». Dette var sterke saker fra en mann som veit hva han snakker om. Mange husker han muligens fra filmen «Store gutter gråter ikke», dokumentaren om soningsenheten «Stifinnern» ved Oslo fengsel, et soningstilbud som dessverre ikke eksisterer lenger. Henriksen har nemlig mange år som fengselsfugl bak seg. Og et liv på gata uten fast bopel og stort sett bare narkomane venner, kjenner han bedre enn de fleste.

Jeg går forbi dem hver dag både til og fra jobben. De står, ligger eller sjangler av sted utenfor Storgata 33 A og B i Oslo. Her har de tak over hodet, men svært lite annet. På sitt verste ligner fortauet en søppelplass. Dopet går fra hånd til hånd. Åpenlyst mens politiet sitter inne i sine biler og skuer det hele på svært kort avstand. Det hele er bare mer enn trist som faen.

Flere fra denne gjengen er det Henriksen forteller historien til i denne boka. Den ene historien er verre enn den andre. Det er hjerteskjærende. Baksiden av det oljerike Norge. En av fortellingene handler om Robert (antagelig ikke hans egentlige navn) på 26 år. Fortellingen heter «Skyggen på Karl Johan» og avsluttes sånn: «Oslo ville aldri bli hans. Likevel har byen spor etter ham, i søppelkassene han hadde rotet i, på benkene som hadde båret vekten hans, i de stille gatene før daggry der ingen andre hørte ekkoet fra skrittene hans. Byen hadde sett ham når han trodde han var usynlig, fulgt ham gjennom altfor lange netter, gitt ham akkurat nok plass til å overleve. Lyktestolper, bakgater, bruene over elva, alle disse stedene med små rester av ham, ting han hadde lagt igjen uten å ville det. Byen visste at han hadde vært der.»

Dette er vakker og presis poesi over noe som er langt fra vakkert. I boka møter vi mennesker i stor nød, mennesker på randen av det meste, fortvilte mennesker som samfunnet tilsynelatende ikke har brukt for – som kanskje aldri har blitt lagt merke til og sett, og blir det i hvert fall ikke nå. Dette er de som sitter på fortauene i storbyene våre med et pappkrus foran seg, de som ikke har vært i dusjen på lang tid, de hvor sulten skriker i magene deres og de som bokstavelig talt kjemper for å overleve. Ja, dette er faktisk fortellingene om flere som ikke har overlevd. Mange av de Henriksen forteller om i denne boka er nå døde, de fleste forlot denne verden etter en overdose.
Og det er ikke bare fortellingene som er sterke og tettpakket med tragiske menneskeliv, forfatteren har kledd det hele inn i et vakkert språk og i en stiltone som aldri blir sytende eller moraliserende. Du verden hvor lett det er å bli rasende på samfunnet og politikerne våre som lar noe sånt skje i velferdssamfunnet Norge. Henriksen går aldri i denne fella. Kanskje kunne politikerne gjort mye med dette, men det er ikke Henriksens tema. I hvert fall ikke noe han skriver eksplisitt. Sånt lar han heller oss lesere få tenke gjennom ved et finstemt show it, don’t tell it. Dette er flott gjort, skulle nesten trodd at Henriksen levde av skriften. Han har for øvrig også bidratt med noen fortellinger fra eget liv – kruttsterke de også.

Jeg er slett ingen tilhenger av å tvinge folk til å lese bøker enda så mørkt det ser ut for tida. Lesing skal være frivillig. Men når det gjelder akkurat denne boka, er det nesten så jeg skifter mening. «Gateliv» burde alle i hele Norge lese. Med en eneste gang.