Sangene som reddet liv

Det fins nok av mennesker som mener at kunst og kultur ikke har noen samfunnsmessig betydning, at kulturen bare i beste fall er pynt på kaka vi ikke kan se oss råd til når det kniper på andre områder i samfunnet og de eldre blir behandlet under sin verdighet. Ja, vi har til og med politikere på Stortinget som mener noe tilsvarende – opptil flere. Dem om det.
Sanger og musikkforsker Per Vollestad er ikke en av dem. Hadde han vært det, kunne han neppe ha skrevet sakprosaboka «De sang for livet» som tar for seg sangkulturens betydning under den andre verdenskrigen – og særlig sangens betydning for de mange motstandskjemperne våre som sonet i norske eller tyske fangeleirer. I Vollestads bok blir dette solid dokumentert via troverdige kilder og godt researcharbeid fra forfatteren. For det viser seg igjen og igjen – er folk i krise, er sangen noe av det første de griper til. Enten de synger aleine, eller aller helst sammen med andre – i fellesskap. Det varmer, det styrker og det trøster. Og forteller oss kanskje også at alle er vi mennesker. Ta for eksempel en fyr som Alf Prøysen, han skjønte dette. Sang og musikk binder oss sammen.

Men Vollestads bok handler ikke om Prøysen, han Alf er ikke en gang nevnt. Her dreier det seg om helt andre kunstnere. Og om folk flest. Revyartister, skuespillere og andre gjøglere som for eksempel Einar Rose og Leif Juster var på pletten den dagen nazistene tok Norge. Skjønt, lett var det ikke. Sensuren var streng, de tyske nazistene tålte kritikk dårlig. Tråkket du feil med en revytekst eller en vågal opptreden, kunne livet henge i en tynn tråd. Men opphavsmennene bak de mer eller mindre illegale tekstene og sangene gjorde sitt beste for å la kritikken bli værende mellom linjene. For der var ikke alltid nazistene og deres kontrollører bestandig like til stede. Og takk for det!
Denne boka handler imidlertid om langt mer enn revy- og teaterlivet under krigen. Også motstandsbevegelsen, Milorg og gutta på skauen visste å bruke sangene som kampvåpen. Og som instrument for å holde kameratskapet ved like og humøret oppe. For Vollestad viser at det var mye humor i elendigheten også. Sterkest inntrykk     gjør overlevelsesviljen i de tyske konsentrasjonsleirene. Her hadde antagelig enda flere mistet livet om ikke sangen holdt den siste rest av livsvilje oppe.

Vollestads bok er spekket av enkelthistorier. Noen overlevde, andre ikke. Her siteres en mengde sangtekster og dikt, og bakerst i boka er sangene belagt med noter også.
Trenger vi flere bøker om andre verdenskrig? Spørsmålet stilles igjen og igjen. Svaret er ikke et automatisk ja, men der det er bøker som sier noe nytt, noe glemt og betydningsfullt, så kom igjen. Og sjøl om ikke kulturen nødvendigvis trenger noen begrunnelse utover seg sjøl, så er det fint å plassere den i sin rette sammenheng: Blant folk flest der den dyrkes og gir mening til felles glede.

Vi møter i denne boka ulike motstandslag fra flere områder i landet, Vi er på Grini, på Falstad og i Berg fangeleir i Vestfold. Og får et innblikk i kirkens protestsanger. Skulle jeg settes fingeren på noe, så savner jeg arbeiderbevegelsens innsats under okkupasjonen. Altså ikke deres innsats generelt, den har andre skrevet mye om, og Einar Gerhardsen nevnes flere ganger her i positive ordelag – men arbeidersangene kunne det kanskje vært satt et skarpere lys på fra Vollestads side. Kanskje var arbeiderbevegelsens sanger for harde i kantene, for tydelige i sin kritikk mot det samfunnet nazismen representerte – at de var enkle å bannlyse? For grunntonen i denne boka er at Vollestad mest av alt trekker fram flere av de sangene som klarte å komme seg under radaren, som nazistene stort sett ikke skjønte betydningen av. Et kapittel handler dessuten også om nazistenes egne sanger, og som ved enkelte særtilfeller norske krigsfanger måtte synge som ren avstraffelse.

Per Vollestad har skrevet en nødvendig og viktig bok om et kapittel fra den andre verdenskrigen som viser at vi aldri må glemme å holde sangen og sanggleden høyt. For den kan være god å ha med seg i krisetider.