Biblioteker og arkiver er skattkamre for kunnskapstørste

Nasjonalbiblioteket kan gi deg enorme mengder kunnskap, bare du vet hva du leter etter. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) har spesialisert seg på fagbevegelsen og den politiske venstresiden. Samlet er de en gullgruve for folk som søker kunnskap.

Nasjonalbiblioteket er nasjonens hukommelse

Ifølge Nasjonalbiblioteket er det selve nasjonens hukommelse som samles hos dem: Bøker, tidsskrifter, aviser, musikk, film, foto, kart og kringkasting. Alt skal med.

— Vi har minst ett eksemplar av alt som er publisert, sier bibliotekar Anders Kvernberg.

Bibliotekets arkiv er tilgjengelig for alle. Snart er en halv million bøker digitalisert. Det er alle bøker som er gitt ut i Norge gjennom tidene.

— Vi digitaliserer 1 000 bøker hver uke, forteller Kvernberg. Det skjer i Mo i Rana, der depotet ligger.

En aktiv bruker

Forfatter og journalist Magnhild Folkvord er en av dem som bruker biblioteket på Solli plass i Oslo. Da LO-Aktuelt er der, har hun nettopp ferdigstilt en bok om kvinnesaksforkjemperen Betzy Kjelsberg. Nå er hun i gang med research om forfatteren Magnhild Haalke. Bibliotekar Kvernberg er behjelpelig med å finne fram Kongsvinger Arbeiderblad på mikrofilm.

— Både salen med mikrofilm og den digitale lesesalen har vært kjempeviktige for meg. Aviskildene har vært helt uunnværlige, særlig når det gjelder Betzy Kjelsberg, sier Folkvord.

Hun peker på den enorme nytten det er at avisene nå begynner å bli digitalisert. Alt går mye fortere. Bibliotekar Kvernberg anslår at 20-25 prosent av alle aviser som er gitt ut i Norge, nå er digitalisert av Nasjonalbiblioteket. Folkvord legger til at enkelte aviser har stått for dette selv, som Trønderavisa.

— Det er fantastisk at hvem som helst kan komme hit og benytte seg av dette skattkammeret, mener Folkvord.

Les også: Større kommuner førte til bibliotekdød i Danmark

– Dette finner du ikke på Google

Vi har med oss boka Framnæsarbeidernes historie, historien til arbeiderforeningen på Framnæs mek. Verksted, som var i drift fra 1898 til 1987. Der heter det at det var i juni 1901 at arbeidere fra Framnæs besluttet å stifte «en Forening for fagets arbeidere». 32 mann organiserte seg. De meldte seg inn i «Framnæs og Sandefjord Jern og Metallarbeiderforening». Noen uker senere valgte foreningen sin første formann, Kristian Thorstensen. Vi vil vite mer om mannen og er også spent på om den aktuelle boka, skrevet av Jørn Magdahl, er digitalisert.

Bibliotekar Kvernberg søker på navnet Kristian Thorstensen og får 138 treff. Han går rett på «avansert søk». Vi ser raskt at de fleste ikke gjelder «vår mann». Men han fins blant de 138. (Vi må her føye til at neste gang LO-Aktuelt oppsøker Nasjonalbiblioteket, får han opp 171 treff. Tydelig at det går unna med digitaliseringen).

Kvernberg finner fort ut at også denne boka er digitalisert. Det innebærer at den ligger på nettet og kan søkes opp via nb.no. Dermed kan vi også få hver enkelt side opp på skjermen. Etter at vi har fått opp boka på skjermen, kan vi ved noen tastetrykk få fram hvilke sider Thorstensen er nevnt på, ved å skrive inn navnet i et søkefelt. Vi finner at det er på åtte ulike sider. Men vi finner ytterligere nærmere 30 bøker med treff på navnet hans. En av dem er Sandefjords historie, bind 1, som utkom i 1993. Den er også digitalisert, og vi registrer at «vår mann» er nevnt på side 237 og 257.

— Dette finner du ikke på Google, sier bibliotekar Anders Kvernberg.

Hva med aviser?

Sandefjords Blad er kommet ut siden 1894, og vi lurer på om vi kan finne noe om Thorstensen der. Er han omtalt? Dette er verre, da det viser seg at første årgang som er digitalisert, er 1948-årgangen. Det er heller ikke slik at alle årganger etter det er gjort tilgjengelige på nett. Neste årgang er nemlig 1951.

— Nei, det kan være huller, forteller Kvernberg.

Digitaliseringen foregår i Mo i Rana, og det er snakk om 600-700 tonn med papir som skal digitaliseres. Avisene oppbevares ved 8 grader og må akklimatiseres før de kan skannes. Det er en av grunnene til at dette tar tid, kombinert med den rene logistikken med paller og trucker.

Skal vi gå inn i Sandefjords Blad for det aktuelle tidsrom rett etter 1900, må vi altså ty til mikrofilm. Der er det ingen muligheter til å søke på navn. Tvert imot må vi snurre denne filmen og se på en skjerm. Det vil ta tid å lete opp Thorstensen på den måten, samtidig som det er slitsomt for øynene å sitte sånn en hel dag. Hvis vi vil lete i andre aviser i Sandefjord/Vestfold-området, kan vi gå til boka Norske aviser 1763-1969. Også den er digitalisert. Der ser vi hvilke aviser som eksisterte på den tiden i det aktuelle området. Så spørs det om noen av disse avisene er digitalisert. Hvis ikke, må vi ta i bruk «gamlemåten», nemlig mikrofilm, og være tålmodige.

En gate og dens opphav

På vei til jobben passerer jeg Kolstadgata på Tøyen i Oslo. Nysgjerrige beboere vil trolig lure på hvem gata har fått sitt navn etter. Bibliotekar Kvernberg vil i dette tilfellet først søke i Oslo Byleksikon. Der står det noen linjer om gata og hvem den er oppkalt etter. Det er snekkermester Andreas Larsen Kolstad som levde lenge i landet, nemlig fra 1817 til 1908. Og han var den første som bygget i strøket. Etter videre søk kommer Kvernberg fram til at Kolstad kjøpte Ny Torget 1 i 1869, registert i Christiania Bys Matrikkel i 1870. Her prøvde han seg litt fram med hele navnet, bare Andreas Kolstad, og, til slutt, Andreas L. Kolstad. Det var det siste som ga resultater. Ny Torget den gang er for øvrig det samme som dagens Youngstorget, og Kolstad eide bygningen som huser Turistforeningen i dag. Vi fant ikke all verden om Kolstad, men som bibliotekar Kvernberg sier:

— Det vi har funnet, kan gi viktige holdepunkter for å gå videre. Bibliotekaren forteller at hans kolleger på lesesalen i andre etasje er flinke folk som vil føre nysgjerrige brukere på rett spor i sin søken etter kunnskap.

Les også: Senja fikk «Årets bibliotek»

Google kontra Nasjonalbiblioteket

En naturlig spørsmål er hva vi skal med Nasjonalbiblioteket når vi har Google. Kvernberg forklarer at det er to helt forskjellige ting. Google dekker hele verden, mens Nasjonalbiblioteket først og fremst dekker Norge og nordmenn i utlandet. Nasjonalbiblioteket har førstehåndskildene, da man kan gå inn i aviser, foto, radioprogrammer og bøker.

— Det er to tjenester som er gode på forskjellige ting, mener Kvernberg.

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre kommenterte dette spørsmålet i et Lindmo-program på NRK. Han mener at vi lett glemmer den lange hukommelsen.

— Google bidrar på mange måter til at vi er besatt av øyeblikket, samtidig som de er med på en svær global kommersialisering. Det første du får opp på Google, er det noen som har betalt for, sa Sira Myhre.

Nasjonalbiblioteket på den andre siden, samler inn og gjenfinner kunnskap.

— Vi formidler kvalitetssikret kunnskap som ikke Google kan gi, sa Sira Myhre.

Nasjonalbiblioteket tar vare på alt som publiseres, enten det er aviser, tidsskrifter, bøker, brosjyrer, filmer, musikk eller TV-programmer. Med den nye pliktavleveringsloven ivaretar de også alt som er på no-domene på nettet. Inne i fjellet i Mo i Rana fins det store servere. Det er roboter som henter ut det folk bestiller fra lokale biblioteker i hele landet.

— Alle skal kunne bestille fra Nasjonalbiblioteket. Folk skal kunne hente ut akkurat det de er interessert i med enkle tastetrykk, sa nasjonalbibliotekaren.

Debatt: Begynnelsen på slutten for folkebiblioteket?

Hva finner vi i Folkets hus?

Vi besøker også Arbark, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, på Youngstorget. Det grunnleggende spørsmålet blir da hva Arbark har, som Nasjonalbiblioteket ikke har. Svaret er ganske mye, blant annet et arkiv med fagblader fra tidenes morgen. Mens Nasjonalbiblioteket i utgangspunktet skal ha alt som er publisert, har Arbark rettet seg inn mot arbeiderbevegelsen og venstresiden i politikken. Dermed har Arbark tariffavtaler, landsmøteprotokoller og store mengder dokumenter fra fagbevegelsen som ikke faller inn under pliktavleveringen.

— Gamle fagblader er ikke på nett, men vi har dem på papir i vårt arkiv, sier daglig leder Frank Meyer til LO-Aktuelt.

Han forteller at de har mye upublisert materiale som har kommet inn fra parti-, forbunds- fagforenings- og klubbkontorer gjennom en årrekke. Nedover i rekkene av mindre foreninger er det mer tilfeldig hva som er avlevert, men Meyer oppfordrer tillitsvalgte til å levere inn dokumenter.

— Det er fint om de som har noe stående, gjerne fra tidligere tider, kommer til oss med det. Det er en stor jobb å arkivere, vi må ordne og registrere veldig nøyaktig, sier Meyer.

Han viser til at det også fins regionale arkiver for arbeiderbevegelsens materiale i andre byer, gjerne knyttet opp til stats- eller fylkesarkivene.

Les også: Vil ha Wikipedia-dugnad

7,7 kilometer med arkiv

Stiller man alt som fins av arkivert papir i hyllemeter etter hverandre, får man 7,7 kilometer arkiv i Arbarks regi. I tillegg har de 4,2 millioner fotografier (ja, du leste riktig!). Av dette materialet er nærmere 50 000 bilder digitalisert. Og nå er også en rekke arbeiderfilmer mulig å få tak i digitalt.

— Dette er en viktig del av arbeiderbevegelsens kulturarv, og med veldig få unntak kan du ikke finne noe av dette andre steder, understreker Frank Meyer.

I Nasjonalbiblioteket spurte vi etter Framnæsklubbens første leder. Vi fant en del. I Arbarks arkiv kan vi lete videre. Her kan vi gå i arkivet i kjelleren og søke opp Jern & Metalls fagblader fra 1901 og utover. Kanskje er Kristian Thorstensen nevnt der? Bibliotekar Vivi Aaslund søker på navnet i arkivverket.no. Der finner vi mannen, som ble født 6. mars 1856. Meyer mener det også vil være mulig å henvende seg til Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold, til Vestfoldarkivet som oppbevarer dette. Kanskje har de fått overlevert noe materiale fra Framnæs-klubben?

Vi tar en telefon dit, og ganske riktig. De har fått inn materiale fra arbeiderforeningen på Framnæs, men — det er et MEN. Vi ville tilbake til 1901, men arkivar Ingrid Nøstberg kan fortelle at det er arkivet etter Verkstedklubben som er innlevert til dem, og at den ble etablert i 1932. Noe av forklaringen finner vi i Framnæsboka til Magdahl, der det står at klubben betrakter 1932 som stiftelsesåret, selv om det fins mange spredte tegn på klubbvirksomhet før den tid. Imidlertid har Vestfoldarkivet materiale fra selve bedriften helt tilbake til 1884, så det vil være mulig å lete etter Kristian Thorstensen der.

Les også: Fra rull til digital film

Arbark digitaliserer viktige dokumenter

Bøker om arbeiderbevegelsen bygger ofte på materiale som fins i Arbark, og Frank Meyer understreker at tillitsvalgte og andre ikke må nøle med å ta kontakt. Bibliotekarer og arkivarer kan finne det utroligste. Arbark digitaliserer de mest etterspurte dokumenter fra LO og Arbeiderpartiet. Det gjelder dokumenter fra landsmøter og kongresser. De kan også tenke seg å gjøre det samme med slikt materiale fra forbund og andre partier. Dessuten har de digitalisert enkelte kronjuveler som LOs stiftelsesprotokoll, Hovedavtalen av 1935 og store deler av Arbeiderpartiets brosjyresamling.

— Nett-trafikken på Arbark.no går bratt oppover, sier Meyer.

Mye av materialet inneholder personsensitiv informasjon, for eksempel dokumentasjon fra arbeidskonflikter. Det vil ikke bli gjort tilgjengelig på internett, men alle som har et seriøst ærend, får som regel innsikt i det de er ute etter, så sant det ikke er særlig klausulert.

Arbeideraviser

Av aviser har Arbark lagt mest vekt på Vort Arbeide, Sosial-Demokraten, Arbeiderbladet og nå Dagsavisen, som har vært skiftende navn på samme avis. De er ikke digitalisert, men mye, også distriktsaviser, fins på mikrofilm. Fra vårt eksempel med Framnæs i Sandefjord, kan man da søke i Vestfold Arbeiderblad/avisa Vestfold etter nærmere informasjon.

— Vi har trolig en mer omfattende samling av arbeideraviser enn det Nasjonalbiblioteket har, mener Meyer.

— Det er Nasjonalbiblioteket som har ansvaret for å digitalisere avisene, men vi hjelper dem på vårt område, forklarer Meyer. Han legger til at Arbark har et omfattende klipparkiv etter Arbeiderbladet. Hver dag satt folk og klippet i avisen og la i konvolutter.

— Det er et utrolig godt redskap for å finne fram i avisa. Og i stedet for å få tusenvis av mer eller mindre gode treff, får du her treff på de sakene du virkelig er interessert i, mener Arbark-sjefen.

NHO leverer til staten

Meyer forteller for øvrig at NHO og de borgerlige partiene leverer sitt arkivmateriale til staten, så på det området er det ingen privatisering.

Les også: Hva skjer med neven med rosen på Lilletorget?