De rumenske arbeiderne ville ha bedre vilkår. Da samlet de seg om Ionut

– Vi bestemte oss for å velge en tillitsvalgt for å representere rumenerne som jobber her. Vi tenkte at dette er en mulighet til å si hva vi ønsker, forteller  den rumenske sveiseren Ionut Spataru.

Tidligere i år hadde de rumenske arbeiderne ved skipsverftet Larsnes Mek. Verksted skrevet et brev til Fellesforbundets hovedtillitsvalgt, Jørn Vestnes Roald. Der satte de ord på ulike ting de ville endre på.

Roald ba dem melde seg inn i klubben og velge en representant. Og vips, så hadde Ionut Spataru fått vervet som tillitsvalgt.

– Min personlige mening er at det bør være en tillitsvalgt for hver nasjonalitet. Mange rumenere snakker ikke engelsk, sier Spataru.

Fire av ti er «jobbinnvandrere»

Ved verftet i Sande kommune på Søre Sunnmøre er de rundt 60 ansatte innenfor tariffområdet til Fellesforbundet.

De aller fleste er fra Polen eller Romania, men noen få andre nasjonaliteter er også representert. I tillegg til en håndfull nordmenn.

Bedriften er dessuten avhengig av innleid arbeidskraft, stort sett også det polske og rumenske arbeidere.

De mange arbeiderne med utenlandsk bakgrunn gjenspeiler sammensetningen av befolkningen ellers i kommunen.

Sande i Møre og Romsdal er nemlig den kommunen i landet med høyest andel såkalte «jobbinnvandrere», ifølge nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Nesten fire av ti arbeidstakere i Sande har kommet fra utlandet for å jobbe her.

I Norge er under én av ti sysselsatte det SSB kaller jobbinnvandrere. Det inkluderer både arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere.

En evig kamp

Tallet «45» står med store siffer på et A4-ark i vinduet til Fellesforbundets klubbkontor, som ligger i den eldste bygningen på verftet. Det er en løpende oppdatering på antall medlemmer i klubben.

Ved siden av henger en plakat med forklaring på årets lønnsoppgjør og utskrift av en nyhetsartikkel der forbundslederen er intervjuet, på norsk, polsk og rumensk.

– Vi har elleve nye medlemmer i år, forteller hovedtillitsvalgt Jørn Vestnes Roald.

Så godt som alle de norske ansatte er organisert. Blant dem med utenlandsk bakgrunn, er rundt sju av ti medlemmer.

– Det er en evig kamp å få med resten, men stadig flere kommer til sier Roald.

De som ifølge ham er vanskeligst å organisere, er de som pendler til og fra utlandet. De har boutgifter både i Norge og hjemlandet.

I løpet av de siste årene har reisen til og fra Norge blitt dyrere. Uten fast bostedsadresse i Norge mister også noen av fordelene med LO-medlemskap betydning for folk.

– En som er her og jobber i seks uker for så å reise hjem til familien, bryr seg ikke om han har 10 prosent på hotell, sier Roald.  

Da blir fagforeningskontingenten fort sett på som en unødvendig utgift som kan spares inn, forklarer han.

Fordel med samme språk

Det er en av grunnene til at klubben bevisst inkluderer både rumenske Ionut Spataru og polske Kamil Moczulski som tillitsvalgte. Istedenfor at kun det norske mindretallet skal styre fagforeningsarbeidet.

– Det som har med organisasjonen å gjøre på arbeidsplassen, er ofte sånn at «dette tilhører oss». Vi originale, vi som bor her, skal eie det. Men jeg ser ikke noen grunn til at det skal være sånn, sier Roald.

Også i vernetjenesten har de en med polsk og en med rumensk bakgrunn.

Kamil Moczulski er en av dem som har valgt å bosette seg i kommunen. Her har han kone, barn og hus. I 16 år har han jobbet ved Larsnes Mek. Nå er han arbeidsleder og har hatt vervet som tillitsvalgt i to år. Det er en stor fordel for de polske medlemmene å ha ham som tillitsvalgt, tror han.

– Det er enklere å komme til noen med samme språk og snakke om problemer du har, sier Moczulski.

Money talks

Det er også en fordel å være polsk når nye medlemmer skal rekrutteres. Noen av de polske arbeiderne kan være skeptiske til fagforeningen, forteller hovedtillitsvalgt Jørn Vestnes Roald. Han får av og til spørsmål om han får penger for at folk melder seg inn.

Moczulski har lettere for å overbevise dem om at det lønner seg å bli medlem.

– Noen sier «du er dum som betaler for ingenting». Da forklarer jeg at hvis alle tenker som deg, så blir det ikke noen lønnsøkning hvert år. Hvem skal kjempe for det, da?

Med svak kronekurs er det spesielt ett argument som slår an.

– Det er alltid penger.

Færre vil jobbe i Norge

26 år gamle Kinga Welsz er et av de nyeste tilskuddene til klubben. Hun kom til Larsnes Mek. for bare to måneder siden for å jobbe som sveiser.

– Jeg snakket med Kamil og min far, som også jobber her. De sa at det var mange fordeler ved å bli medlem.

Hun har slått seg ned i kommunen og har tenkt å bli.

– Jeg føler at jeg blir sett her på skipsverftet. De sier at jeg er flink, og klager ikke på arbeidet mitt. I Polen sier de ingenting hvis jobben er bra utført, sier Welsz.

Men ikke alle de utenlandske arbeiderne tenker som henne. Mellom 2023 og 2024 falt arbeidsinnvandringen til Norge med rundt 30 prosent, ifølge Fafo. Og i 2025 var arbeidsinnvandringen på det laveste nivået på 20 år. Med økte kostnader i Norge og høyere lønninger i Polen, er det viktig at klubben kjemper for goder som kan gjøre det mer attraktivt å bli, påpeker Kamil Moczulski.

– De som jobber i rotasjon og reiser mellom Norge og Polen, klager over kronekursen. Det lønner seg ikke like mye som før. Derfor prøver vi å få til noe ekstra for dem, som at de får dekket noe av reisen.

Skeptiske til brakkebyer

Den lille kommunen Sande på Sunnmørskysten består av fem små bygder, med til sammen 2.400 innbyggere. Hver bygd har en hjørnesteinsbedrift som er helt avhengig av arbeidskraften fra Øst-Europa. Uten dem hadde det vært lite næringsliv å snakke om i kommunen, tror Jørn Vestnes Roald.  

– Vi er bare fem millioner mennesker i dette landet, og vi trenger ti.

Men store brakkerigger til innlosjering av innleide arbeidere har skapt diskusjon blant lokalbefolkningen. Den største brakkeriggen er knyttet til Myklebust Verft i bygda Gursken, og har til sammen 210 boenheter, ifølge avisa Vestlandsnytt. Dersom kommunen gir tillatelse til etablering av enda flere boligbrakker det er søkt om, vil tallet på slike boliger passere 600, skriver avisa. Det tilsvarer omtrent 25 prosent av Sandes befolkning.

Arbeidsinnvandrerne som slår seg ned i kommunen, kjøper seg gjerne hus. De fast ansatte som pendler til og fra hjemlandet, leier ofte privat, enten alene eller sammen med andre pendlere, ifølge Roald. Dette gjør at det er få tilgjengelige boliger for nyutdannede som ønsker å flytte hjem igjen til kommunen, påpeker han. Det har vært noen episoder med fyll og spetakkel ved noen av brakkeriggene der innleide arbeidere bor, sier han.

– Det er ting som kan skje når du samler veldig mye folk med forskjellige motsetninger. Og så forstår jeg at nabolaget blir litt skeptiske, sier Roald.

– Men det har blitt strammet mye inn. Du blir kastet ut både av skipsverftet og boligen din hvis det er for mye tull. 

Ofrer tid med familien

Rumenske Ionut Spataru forsøkte å bosette seg i Norge med familien da han kom hit på 2000-tallet. Men kulturforskjellene ble for store, og kona fant seg ikke til rette.

– Vi bestemte oss for at de skulle bo i Romania, fordi vi har venner og alt der. Jeg jobber her, og sender penger.

Nå jobber han i rotasjon med seks uker jobb og to uker fri.

– Jeg har akseptert det. Jeg føler ikke på avstanden, jeg er en del av familien, sier Spataru.

I friperiodene drar han til Romania. Da prøver han å kompensere mest mulig for tiden han går glipp av å være sammen med de to barna, kona og resten av familien.

Som tillitsvalgt har god kontakt også med uorganiserte innleide arbeidere fra Romania.

– Jeg sier at det beste for dem, er å være medlem. Da kan de få noen fordeler og bedre arbeidsvilkår.

Spataru mener andre arbeidsplasser med ulike nasjonaliteter bør se til Fellesforbundet-klubben ved Larsnes Mek.

– Dette bør være en modell for andre. Dersom de har utenlandske arbeidere, bør de prøve å ha tillitsvalgte med ulik bakgrunn. Det vil være det beste for bedriften, sier han.