Fagforeningsarbeid kan koste deg friheten i disse landene

– Våre land viser hvordan et demokrati kan bli til et diktatur, sier Lizaveta Merliak fra den uavhengige organisasjonen Salidarnast i Belarus.

I Belarus er den frie fagbevegelsen slått hardt ned på. Mange ledere og aktivister er fengslet eller i eksil.

I Myanmar arbeider fagbevegelsen under svært krevende forhold etter militærkuppet i 2021.

Begge landene befinner seg på ITUCs liste over verdens ti verste land å drive fagforeningsarbeid i.

Forrige uke var fagforeningsledere fra de to landene samlet i Folkets Hus i Oslo. De var invitert av norsk LO for å fortelle om situasjonen i sine land.

Militæret styrer med frykt

– Unge arbeidere i matindustri, på ulike verksteder og annen privat næringsvirksomhet, tør ikke gå på jobb, fordi veien til arbeid kan ende i arrestasjon, forteller Maung Maung.

Han er president i Confederation of Trade Unions Myanmar (CTUM).

Maung beskriver Myanmar som et land der militærregimet forsøker å fremstå som en regjering, men ikke kontrollerer hele landet. For arbeiderne er den mest konkrete trusselen tvangsvervingen til militære.

– Alle mellom 16 og 50 år kan bli tatt på gaten av politi eller soldater. Da må du enten i fengsel eller inn i militæret, sier han, og ser ned.

Konsekvensen er at bedrifter bryter sammen, forteller han.

Selv har Maung Maung vært en del av Myanmars fagbevegelse siden 1988.

I 2000 brukte FNs arbeidsorganisasjon ILO artikkel 33 mot Myanmars tidligere militærregime for første gang. Dette er organisasjonens kraftigste sanksjonsmiddel. Da måtte regimet gi etter for deler av presset.

Fra 2011 beveget landet seg i mer demokratis retning, og det ble lovlig å danne uavhengige fagforeninger.

Men i 2021 kuppet de militære makten på nytt.

Da mistet fagbevegelsen igjen sin posisjon og måtte stoppe alt arbeid med å få på plass trepartssamarbeid, sosial dialog og kollektive forhandlinger.

– Vi er tilbake til start, sier han.

Tør ikke si at de er medlem

Kollega Khaing Zar Aung nikker. Hun er president i Industrial Workers’ Federation of Myanmar og i 2024 mottok hun Arthur Svensson-prisen for sitt arbeid.

For Aung er fagforeningsarbeidet i praksis drevet fra eksil.

Militæret har utstedt arrestordrer mot ledere og medlemmer, både i industriområder og i hjembygdene deres.

– Arbeiderne tør ikke lenger si høyt at de er medlemmer eller har kontakt med oss. Mange fabrikkforeninger har måttet trekke registreringen sin, sier hun.

Hun forteller at de har dokumentert over 300 arbeidslivsbrudd årlig og særlig i tekstilindustrien der hun selv kommer fra. Blant sakene er lønnsutnyttelse, nektelse av fridager, trakassering av kvinner, barnearbeid og tvangsarbeid.

Aung forteller om arbeidere som tvinges til overtid til langt på natt, og i enkelte tilfeller ikke får lov til å dra hjem etter nattskiftet.

Arbeiderne blir også truet hvis de forsøker å varsle mediene om forholdene.

ILO har i sine egne rapporter beskrevet en forverret situasjon for arbeidstakere og fagorganiserte i Myanmar, med omfattende brudd på foreningsfrihet og fortsatt undertrykkelse av fagforeningsaktivister.

Både Myanmar og Belarus er nå omfattet av tiltak etter artikkel 33 i ILOs konstitusjon.

Dette er organisasjonens kraftigste sanksjonsmiddel og kan tas i bruk når et medlemsland ikke følger opp anbefalingene fra en ILO-granskingskommisjon.

Hittil i ILOs historie er det bare tatt i bruk tre ganger.

Belarus: Ingen uavhengige fagforeninger

Også i Belarus er det svært vanskelig å drive fagforeningsarbeid, forteller Maksim Pazniakou.

Han er nestleder i Belarusian Congress of Democratic Trade Unions (BKDP).

Pazniakou forteller at den uavhengige fagbevegelsen i Belarus vokste fram på 1990-tallet, med sterk organisering blant industri- og gruvearbeidere.

Men etter at Aleksandr Lukasjenko kom til makten i 1994, ble forholdet mellom regimet og de uavhengige fagforeningene stadig forverret.

– Etter protestene etter valget i 2020 ble undertrykkelsen kraftig opptrappet, sier Pazniakou.

I 2022 ble BKDP og medlemsorganisasjonene, blant annet metallarbeidernes uavhengige fagforening og forbundet for radio- og elektronikkarbeidere (REP), oppløst av landets høyesterett, forteller han.

Pazniakou sier at det etter 2020 bare har blitt verre for arbeidsfolk.

Han beskriver et land uten uavhengige fagforeninger, fri presse eller sivilsamfunnsorganisasjoner.

Den offisielle «sosiale dialogen» er ifølge ham fraværende fordi regjering, arbeidsgivere og statlige fagforeninger i praksis styres av samme makt.

– De snakker med en stemme, og vi som har uavhengige fagforeninger blir utestengt, straffet eller dømt.

Selv har Pazniakou en straffesak mot seg i Belarus for angivelig støtte til ekstremisme.

Men til tross for dette fortsetter han arbeidet fra eksiltilværelsen i Tyskland sammen med Salidarnast BKDPs internasjonale kontor, etablert i Tyskland i 2022.

Beskyldes for ekstremisme

Lizaveta Merliak fra den uavhengige organisasjonen Salidarnast i Belarus forklarer at fagforeningsaktivister i eksil bruker informasjonsarbeid som motstand.

– Vi overvåker brudd på arbeidstakerrettigheter i Belarus og sender dokumentasjon til ILO, den internasjonale fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjoner og europeiske beslutningstakere og menneskerettighetsorganisasjoner.

– Hvis vi slutter, vil regimet få kontroll over fortellingen. Da vil mangel på troverdig informasjon skade ikke bare Belarus, men også andre land som står i fare, advarer hun.

Ber folk engasjere seg

I Belarus er det i dag nærmere 900 politiske fanger, deriblant flere fagforeningsledere, politikere og journalister, ifølge menneskerettighetssenteret Vjasna.

Merliak løfter fram saken til Vatslau Areshka fra fagforeningen REP. Han ble ifølge henne arrestert i 2022 og dømt til åtte års fengsel for fagforeningsvirksomhet.

– Han er 71 år, blind og sitter i fengsel under fryktelige forhold. Han trenger internasjonal oppmerksomhet nå, sier hun og forteller at de også har engasjert Amnesty til å løfte hans sak.

ILO har gjentatte ganger krevd at Belarus slipper inn en delegasjon for å undersøke situasjonen til fengslede fagforeningsaktivister, men dette har ikke skjedd.

Håpet ligger i organiseringen

Merliak minner om at frihet sjelden forsvinner i ett slag. Først nektes fagforeninger registrering. Deretter presses fri presse, politiske partier og sivilsamfunn bort.

Til slutt står ingen igjen til å organisere motstanden.

– Våre land viser hvordan et demokrati kan bli til et diktatur, sier hun.

Khaing Zar Aung trekker fram ni år med fagorganisering etter 2012, da fagforeningene fikk kollektive forhandlinger, bedre lover og sosial sikkerhet på plass.

Hun vet at veien tilbake kan være lang.

– Jeg har sett hva fagbevegelsen kan få til. Nå er vi tilbake til der jeg startet for 20 år siden. Men arbeiderne vil fortsatt bli med. Vi slutter ikke å organisere oss, vi slutter ikke å kjempe mot diktaturet. Vi kommer til å vinne, sier hun.

Regimer lærer av hverandre

Pazniakou og Maung Maung beskriver Belarus og Myanmar som to land under samme type press, men også som to regimer som utveksler erfaringer og styrker hverandre økonomisk og politisk.

– Regimene i Belarus og Myanmar samarbeider i finans, handel og næringsliv. De deler strategier mot arbeiderne. Derfor må også vi dele våre strategier med andre fagforeningsfolk og demokratiforkjempere, sier Merliak.

Pazniakou og Merliak ønsker at norske myndigheter og næringsliv undersøker om handel, investeringer og leveransekjeder kan være knyttet til tvangsarbeid, arbeidslivsbrudd eller menneskerettighetsbrudd i Belarus.

Rettighetsforkjemper

– Frihet og demokrati er ikke noe som drysser ned fra himmelen

De ber også Norge om å styrke ILOs spesialutsending for Belarus, slik at vedkommende får et reelt mandat til dialog.

Maung Maung ønsker at Norge samler andre likestilte land for å forsvare ILO-mekanismene.

– Hvis regimene kan le av ILO og fortsette som før, blir artikkel 33 bare et papir. Da må regjeringer og arbeidsgivere ta ansvar, sier han.

Sanksjoner må kobles til ILO

Pazniakou vil knytte europeiske økonomiske sanksjoner tydeligere til ILOs artikkel 33.

– Først må undertrykkelsen stoppe, og foreningsfriheten komme tilbake. Etter det kan vi diskutere å fjerne sanksjoner, sier han.

Han advarer mot at enkelte sanksjoner lettes uten at forholdene for arbeidere og politiske fanger bedres. Det kan ifølge ham gi regimet økonomisk rom til å fortsette undertrykkelsen.