Et tryggere samfunn

I dag starter den tradisjonsrike kriminalpolitiske konferansen – kanskje mer kjent som Sundvoldenkonferansen – i regi av Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF),

Fellesorganisasjonen (FO) og LO. Og til og med temaet har vi hørt før: Rehabilitering.

Nei, det dreier seg ikke om rehabilitering av gamle fengselsbygninger til tross for at norsk kriminalomsorg så absolutt trenger flere anstalter som for eksempel Halden Fengsel, en anstalt som ifølge Fremskrittspartiet (Frp), dagens regjeringsparti og sjef for Justisdepartementet, mener er på linje med et luksushotell. Dem om det.

Rehabilitering i kriminalomsorgssjargong handler om fangene, om hvordan de under straff og soning i fengsel og under kyndig veiledning og straffegjennomføring av kompetente fagfolk i friomsorgen skal få muligheten til å endre atferd sånn at framtidig kriminalitet skal unngås. Til beste for samfunnet, til beste for den enkelte lovbryter – til beste for mor, far, barn og resten av familien. Altså en vinn-vinn-situasjon. En vei uten bompengeavgift til et tryggere samfunn.

De fleste ser betydningen av en god rehabilitering av fanger, de fleste skjønner at det er mulig å begå en feil i livet, men mer enn rettferdig at lovbrytere generelt får en sjanse til å gjøre opp for seg. Fengselsstraffen – det vil si frihetsberøvelsen – er denne straffen. Når frihetsberøvelsen er over, er ugjerningen sonet ferdig. Sånn er teorien, men sånn er det ikke i virkeligheten. Dessverre. Dette er imidlertid en lang og vond historie som roper på større plass enn det er rom for her.

Men det er likevel bedre i norsk kriminalomsorg enn i de fleste andre kriminalomsorger vi bør kunne sammenlignes oss med. I USA, for eksempel – Guds eget land – mister flertallet av de straffedømte, særlig om de er svarte (og det er de aller fleste av dem) – stemmeretten og en del andre basale rettigheter når de kommer ut av fengslet.

I Amerika er tidligere straffedømte stort sett a piece of shit.

Derfor er det flott at Sundvoldenkonferansen igjen retter søkelyset mot rehabilitering. Straffedømte i Norge skal ha muligheten til å endre atferd, de skal få muligheter til meningsfulle soningsdager (arbeidsdrift), utdanningsmuligheter, kulturtilbud (bibliotek), helsetilbud, treningstilbud og for øvrig leve et mest mulig vanlig liv der også fjernsyn, radio, video og dusj finnes. På cella.

Alt dette er et faglig spørsmål, sier du kanskje – noe kriminalomsorgen med alle sine ansatte og med et nylig etablert statlig direktorat må ordne opp i sjøl. Dette er langt på vei sant, men ikke helt.

For dypest sett så er rehabilitering av straffedømte, enten den skjer i fengsel eller friomsorgen, et politisk spørsmål. Det handler sjølsagt som alltid om penger, men ikke bare det. En god kriminalomsorg, en god og human straffegjennomføring til beste for rehabiliteringstanken og samfunnet, handler aller mest om verdi- og menneskesyn.

Og det er her dagens politiske ledelse i Justisdepartementet ikke henger med. Frp stryker rett og slett på denne synstesten. Partiet har ved gjentatt anledninger som opposisjonsparti, og nå i posisjon, demonstrert at rehabilitering av fanger har lav eller ingen prioritet.

For Frp skal fengselsstraffen svi maksimalt. Bortfall av fangerettigheter spiller mindre rolle, fangene skal skremmes til lovlydighet. Fungerer ikke dette for fangene, så fungerer det i hvert fall for ofrene som får sin hevn oppfylt. Og det er det primære. For det er ofrene det skal tas hensyn til – ikke fangene.

Jeg tror dette ikke bare er feil pedagogikk, det er også feil politikk. Om Sundvoldenkonferansen har politisk mot og vilje til å konfrontere statssekretær Vidar Breim Karlsen (Frp) med dette (han kommer som reserve for sjefen og statsråd Anundsen som sjølsagt har meldt avbud), ville den gjøre norsk kriminalomsorg en stor tjeneste.

Nettopp fordi vi ikke får et tryggere samfunn med Fremskrittpartiets justis- og kriminalomsorgspolitikk (sånn deres egne politikere tror), men snarere det motsatte – så ville det være fint om flere enn meg fortalte dem dette. Sundvolden kan være stedet å begynne.