Hva skjer med oss?

Misunnelse er en sterk drivkraft. Og her er jeg sikkert ikke bedre enn andre nordmenn.

Men det som gjorde meg lettere forbannet var at ingen andre reagerte, verken journalisten eller noen i kommentarfeltet. Det virket nesten som en selvfølge at vi passerer en bilforhandler, lar oss friste av den nye modellen og blar opp 7 – 800 000 kroner.

Det var en av våre største nettaviser som stod bak artikkelen. Det stod ingenting om hvorfor nettopp denne personen var blitt intervjuet eller hvem han var. Ingen kritiske bemerkninger eller oppfølging når han også forteller at de i familien tidligere i år hadde kjøpt tre biler av tilsvarende merke; riktig nok noe rimeligere versjoner.

Et par uker senere mottok jeg magasinet fra min bilforhandler hvor de presenterte sine nyeste modeller. Også her var det en liten sak som fikk det til å bruse litt ekstra i blodet. Notisen omhandlet et eldre ektepar som hadde kjøpt hver sin helt nye bil. Smilende stod de ved siden av to identiske utgaver til en samlet millionsum.

I blokka hvor jeg bor, er det få nye biler i garasjeanlegget. De fleste er velbrukte og har kjørt både mange mil og mange unger. Vi snakker ikke om reiser til hytta ved sjø og fjell; her dreier det seg om nødvendige bilturer for å mestre hverdagen. Kanskje en harry-handel hvis pengene strekker til, men da brukes ofte slitne handlebusser som fylles opp hver eneste morgen ved senteret.

Det har alltid vært forskjeller i Norge. Men de siste årene har de rike blitt så mange at vi ikke lenger betrakter dem som nettopp det. Du er en av oss, selv om du kan kjøpe bil på impuls eller hjelpe ungene inn på boligmarkedet uten at det koster deg for mye. Om en håndveske har prislappen 1500 eller 6000 kroner betyr lite bare merket er riktig, enten den er til deg eller datteren din. Og hvorfor skulle du ha dårlig samvittighet; du har pengene og alle andre gjør jo det samme?

Men alle i Norge har ikke like mye penger. Og noen som går rundt med dyre håndvesker har brukt kredittkortet mer enn godt er. Andre vet ikke en gang hvor i byen butikken er. Og tanken på å bruke et månedlig matbudsjett på en håndveske er uansett fullstendig utenkt.

Jeg nevnte dette for en god kamerat. Vi satt og filosoferte over noen kalde pils som kostet så mye at bare det burde gitt oss dårlig samvittighet; uten at det gjorde det. Det har skjedd noe med oss, sa han. Når jeg er ute og reiser så er det ikke lenger like positivt å si at du er norsk. Jeg skygger unna andre nordmenn; vi er blitt brautende og ubehagelige i vår velstand, sa han.

Vi pratet litt om ferieplaner; kanskje en tur til Florida med svigerforeldrene. Noen uker i fritidshuset i Värmland. Så bestilte vi en ny runde og ba om menyen.