Kontroll over egen diett

Prisene på kjøtt bør opp, prisene på sunn og ubehandlet mat bør ned – påstanden har jeg stjålet fra den britiske professoren i matsikkerhet Timothy Lang fordi jeg er enig i den.

Lang, som både har vært bonde og rådgiver for Verdens Helseorganisasjon, var nylig i Norge og holdt foredrag der han advarte mot mer innsats når det gjelder å øke produksjonen som svar på økende etterspørsel. Dette mener han er oppskriften på katastrofe for planeten.

Økt produksjon av det meste, også mat, ligger ofte i bunn for muligheten til å skape flere arbeidsplasser – særlig i industrien. Derfor er det ikke sjelden at arbeidsgiverrepresentanter og arbeidstakerrepresentanter møtes akkurat i dette argumentet.

Og denne møteplassen blir fort en rundkjøring hvor det er stor fare for å gå seg vill.

For hvor sunne konsekvensene blir av økt produktivitet, er det for mange ofte betimelig å glemme fortest mulig. Både miljø- og helsekonsekvensene veit vi i dag mye om, men ikke alle liker like godt å snakke om dem. Her er heller ikke fagbevegelsen påtrengende snakkesalig.

Lang oppfordrer oss til å spise bærekraftige og sunne dietter. Mer planter, og mer sjømat er stikkord.

Helsedepartementet dokumenterte i fjor at barn fra ressurssvake familier har nær dobbelt så stor sjanse for å bli overvektige som barn fra rike familier. Ifølge Lang er dette trenden i de rike landene hvor mindre velstående ofte er overvektige, mens de som har mest er tynnest og sunnest.

I fattige land er trenden helt motsatt. Der er de fattige tynne fordi de ikke har nok penger. De spiser ikke nok, og de har tunge, fysiske jobber. Mens de rike lever som folk fra Vesten. De har mat, men de trener ikke. Jeg har nylig vært i Kenya og sett den trenden med egne øyne. Og skal snart til Vietnam der jeg regner med å få den ytterligere bekreftet.

Sådan er dessverre verden, sådan er dessverre kapitalismen – en isme det heller ikke er morsomt å snakke for mye om. Den ødelegger jo måltidet.

Lang er ikke overraskende av den oppfatning at både politikere og produsenter heller burde tenke på å endre forbrukertrender enn å tilfredsstille forbrukerne. Han mener dessuten at det er en myte at sunn mat er dyr. Men folk trenger tid til å eksperimentere med dietten og skaffe seg erfaring. Dette har de mindre velstående liten anledning til.

Dermed dytter de fattige i seg pizzaer og burgere i det uendelige, og blir tjukkere og tjukkere. I Vesten. Og blir hovedmålet for reklamen også. For de mindre velstående spiser ikke for nytelsens skyld, men for å få i seg næring. Mens de velstående jogger, sykler eller drar på treningsstudio.

Dermed er noe som tilsynelatende ser ut som et personlig og privat valg – hvilken mat vi velger å spise – også et kultur- og samfunnsproblem. Og Gro Harlem Brundtland får rett igjen – alt henger sammen med alt.

Det blir med maten som veldig mye annet her i livet – det handler om evnen og muligheten til å kunne styre sitt eget liv. Evnen burde vi alle ha, muligheten er som kjent ulikt fordelt. Både mellom klasser og verdensdeler.