Si meg hvor du bor...

Bolig er et nødvendig velferdsgode som vi er avhengige av for å tilfredsstille grunnleggende behov, og i Norge, som i andre land, er bolig ulikt fordelt knyttet til utdanning og inntekt. SSB har vist at det i 2013 var 7 prosent som bodde i bolig med råte eller fukt og at 7 prosent bodde trangt. Dette knytter seg til leieboliger, og i Norge er det slik at mange av dem som over lengre tid har lav bokvalitet, også leier boligen sin, mottar sosialstønad, er enslige forsørgere, har innvandrerbakgrunn og bor trangt.

Vi ser i forskningen at trangboddhet, boligleie og vedvarende lav boligkvalitet påvirker barns helse. De har i mindre grad enn andre med venner hjem, og deres skoleresultater påvirkes, spesielt av trangboddheten. De som bor i kommunal bolig, er mer utsatt for dette enn andre som bor i leiebolig. Cirka 23 prosent av den norske befolkningen er leietakere. Siden leiemarkedet er flyktig kan det medføre at de som leier, ikke har like stabile og trygge boforhold som dem som eier boligen sin. Hele 38 prosent opplever boligutgiftene som spesielt tyngende, og det er påvist at de som bor på grensen av hva økonomien deres kan tåle, har dårligere helse enn andre. Dette dreier seg spesielt om mental helse.

Bolig påvirker helsen hele livet

Dette viser at bolig kan utgjøre en risikofaktor for både fysisk og mental helse. Vi ser at risiko for sykdom ikke kun skapes individuelt, men at måten vi organiserer samfunnet på i stor grad bidrar til forskjeller i helse. Dette er viktig for barn og unge spesielt fordi egenskaper ved det sosioøkonomiske oppvekstmiljøet har helsekonsekvenser i et livsløpsperspektiv. Når det gjelder bolig, er dette tilfellet også uavhengig av senere boforhold.

Også nabolag eller bomiljøet kan utgjøre risikofaktorer for barns oppvekstmiljø. Å bo i områder som er utsatt for kriminalitet, som er preget av slitasje både inne og ute, eller som er utsatt for forurensning som støy eller luftforurensning, kan påvirke både fysisk og mental helse negativt. Slike områder har opphopning av utfordringer, og det er vist at det kan øke forekomst av diabetes, astma og andre luftveissykdommer, samt tinnitus, hjertelidelser og søvnforstyrrelser.

Trygge og grønne omgivelser

Kjennetegn ved bomiljøer eller nabolag som utgjør beskyttelsesfaktorer for helse, er tilgang til grønne områder, naturlige omgivelser og tjenester innenfor områdene velferd, kultur og fritid. Områder med bygde omgivelser som gjør det trygt å bevege seg ute, der det er mulig å sykle eller gå for å gjennomføre daglige gjøremål, og der det er tilknytning til kollektivtrafikk, fungerer som beskyttelsesfaktorer for den fysiske helsen. For den mentale helsen er også slike områder gode boområder fordi det er lett å være ute og bevege seg og dermed komme i kontakt med naboer. Det styrker tilliten i et nabolag.

Fragmentert ansvar

Er det så mulig for kommuner å forsikre seg om at bolig blir en beskyttelsesfaktor og ikke en risikofaktor for helse? Det er det på to måter: Gjennom folkehelseloven og plan- og bygningsloven. De to lovene kommuniserer med hverandre. Plan- og bygningsloven sier at kommuner skal legge til rette for «god forming av bygde omgivelser», motvirke sosiale helseforskjeller og bidra til å forebygge kriminalitet. Folkehelseloven viser til at «kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer». Dette kan omfatte oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, samt fysiske og sosiale miljøer.

Men, mens kommunene skal se ansvaret for politikk og tiltak som bedrer folkehelsen i sammenheng, er ansvaret for bolig fortsatt fragmentert. Boligmeldingen fra 2013, «Byggje – bu – leve», viser til at markedet er en viktig reguleringsmekanisme for bolig, og private aktører står for 90 prosent av detaljreguleringen av areal som fremmes for kommunene. Godkjenning av slike reguleringer foregår i en dialog med kommunens planavdeling. Samtidig er det rettet nasjonal oppmerksomhet mot vanskeligstilte på boligmarkedet, og et av de viktigste virkemidlene for å bedre deres situasjon er at kommunene skal lage boligsosiale handlingsplaner. Andre virkemidler er startlån, subsidier til utleieboliger, bostøtte og boligtilskudd.

Kommunene velger selv om slike virkemidler skal tas i bruk, og de forvaltes i samarbeid med Husbanken. Boliger til utsatte grupper er ofte et ansvar for de aktuelle tjenesteenhetene. NAV har ansvar for bolig i mange kommuner, andre har gitt det til eldreomsorgen, rustjenesten eller psykisk helsetjeneste. Behovet må kartlegges i disse tjenestene, og de får så et ansvar for å argumentere for at egne grupper skal bli prioritert når den helhetlige boligpolitikken pusles sammen.

En helhetlig boligpolitikk

Vil så en slik todelt boligpolitikk kommunisere godt med folkehelsepolitikken på kommunalt nivå? I utgangspunktet kan det se ut til at det er vanskelig. Spørsmålet er om det er etablert relasjoner på tvers av kommunale tjenesteenheter, og andre avdelinger, som er sterke nok til at bolig og boområde kan inkluderes og bli en del av folkehelsepolitikken. Husbanken har et boligsosialt utviklingsprogram som kommuner kan delta i. Det skal blant annet legge til rette for å se boligbyggingen for utsatte grupper i sammenheng med generelle tiltak kommunen gjennomfører for å skaffe boliger for sin befolkning. Kommuner som deltar i programmet, skal lage helhetlige tiltaksplaner for boligutbygging.

Folkehelseloven som verktøy

Dette er et ekstraordinært prosjekt noen kommuner gjennomfører, mens folkehelselovens §5 er et redskap som skal favne alle kommuner. Denne sier at kommuner skal lage oversikt over faktorer som er positive og negative for helsen, altså beskyttelses- og risikofaktorer. Det er også laget en egen forskrift for denne oversikten. Forkriften peker eksplisitt på at definisjonen av oppvekst og levekår omfatter «bo- og arbeidsforhold, økonomiske vilkår og utdanningsforhold».

Det vil si at å lage en slik oversikt vil gi kommuner kunnskap om hvordan levekårene i kommunen er fordelt og om levekår er knyttet til bolig og boområde. Oversikten skal danne grunnlag for prioriteringer i planstrategien, altså i det dokumentet der kommunene prioriterer hvilke planer de skal lage. Videre skal oversikten ligge til grunn for prioritering av tiltak for å bedre folkehelsen.

Disse prosessene er komplekse og kanskje tidkrevende å gjennomføre, men de kan være gode verktøy med tanke på å avdekke hva som faktisk er beskyttelsesfaktorer for helsen og hvordan de kan knyttes til bolig.