Svik eller ansvar?

STØTTER HANSEN: Tillitsvalgt i Bodø Taxi, Bjørnar A. Pettersen, mener forbundsleder Roger Hansen gjorde det eneste rette da han gikk mot flertallet i siste forbundsstyremøte.

Roy Ervin Solstad

Bjørnar A. Pettersen, Tillitsvalgt, Bodø Taxi Bjørnar A. Pettersen, Tillitsvalgt, Bodø Taxi

Publisert 03.09.2015 - 10:30 Sist oppdatert 04.09.2015 - 07:59

Annonse

JOBB

Jeg liker bilder! Speiselt de som på en god måte kan fortelle mer enn 1000 ord. Slike bilder trenger ingen forklaring – de er selvforklarende, og enhver kan se hva de kommuniserer.

Tillat meg derfor å starte dette innleget i bildenes verden. Kanskje er ett av de aller mest sette bilder de siste ukene, et bilde som får oss til å skjønne både forhistorie, nåtid og hva som ligger foran.

Bildet fra flyktningekatastrofen, der faren Laith Majid ankommer land, og holder et sterkt grep med sine armer rundt sine to barn – det ene på armen – mens han samtidig gråter. Kanskje av glede for å ha klart å komme i land. Kanskje av sorg for det han måtte flykte fra. Eller kanskje aller mest – begge deler.

Annonse

Slike bilder trenger ingen forklaring – de bare trykker oss fast og griper et godt tak rundt alt som finnes av empati og forståelse i oss. Vi skjønner alvoret, og vi bare gir oss over av ydmykhet overfor denne faren som så tydelig har gjort en bragd og klart å komme velberget gjennom krisen med sine to små i god behold – takker være sterke og gode armer som har vært der for dem under hele reisen. Disse små har nok ikke hatt så mye annet å legge livet sitt i, enn nettopp farens armer. Fars armer har gjort den jobben som trengtes så de kunne oppleve å komme i land igjen – samlet som familie. En kombinasjon av styrke, ansvar og rett bruk av krefter, gjør denne barnefaren til en av nåtidens helter.

Hvor vil jeg så med å bringe dette bildet på banen innledningsvis?

Jo, det handler om de siste dagers, ukers – ja, år med kraftig innsats fra Norsk Transportarbeiderforbund i kampen for å kjempe frem og vinne tilbake rettigheter for havnearbeiderne, som i over to år nå har vært i sterk konflikt og mistet sine rettigheter som arbeidstakere. En konflikt som har kostet utrolig mye innsats, offervilje og kamp. Den har kostet økonomisk og mentalt – menneskelig og fysisk – det har slitt og stormet i bauger og kanter, men enda ser vi ikke noen endelig og full seier i sikte. Og kanskje kommer det ingen slik full seier.

Annonse

Men kampen som har vært utført og fortsatt er i full gang, gir omverdenen et tydelig bevis på hva NTF står for – hvor mye forbundet er villig til å satse for det vi mener er rett for våre medlemmer, og hvor kraftig hjelp vi kan forvente å få fra denne organisasjonen.

Støtten har vært enorm fra både innland og utland. Sympatiaksjoner mange steder viser at det NTF har kjempa for, har vært oppfattet som korrekt av et bredt spekter i arbeidslivet.

Annonse

For meg levner det ingen tvil – det er en organisasjon å være stolt av, og all støtten bør gi oss en visshet om at vi egentlig har rett! Det er kanskje ikke mange forbund som ville klart å stå i en slik kamp over så lang tid, og fortsatt være oppreist og sterk.

Men nå er striden kommet inn i en ny fase. Forbundsleder Roger Hansen trosset flertallet i det siste forbundsstyremøtet, og anket avgjørelsen om å fortsette med ytterligere utvidet kamp. En avgjørelse som falt noen tungt for brystet. Ordet «svik» er blitt brukt. Det ble også foreslått at noen «skal ta hatten og gå».

For hva da? – spør jeg meg. Hvor ligger sviket i den kampen som har vært ført? Er det noen som blander inn ord og begrep, uten å skjønne hva som er viktigst av alt?

La meg gå tilbake til ett av ordene jeg brukte om bildet innledningsvis – ordet ansvar. Noen ganger blir dette desverre forvekslet med begrepet plikt. Og slik jeg ser det, har noen forventet at forbundslederen – ene og alene – har en plikt til å følge flertallsvedtak i styret, men når det samtidig påligger en leder også å ta ansvar – nemlig å være den som skal måtte stå til rette for det som utføres, blir dilemmaet helt tydelig. Da må man spørre seg: Hva veier tyngst, og hva er en leders aller viktigste oppgave?

Forbundslederen har på siste styremøte fremmet forslag som går ut på at forbundet – i striden om havnearbeidernes rettigheter – må begynne å analysere strategi og virkemidler. Det er bedt om en tenkepause og konkrete forslag til nye veier å gå.

Forbundslederen har på ingen som helst måte bedt om å avslutte konflikten – Roger Hansen har sagt at «-nå må vi ha en time-out! La oss se om vi bør gjøre noe annerledes, – vi trenger en konkret handlingsplan før vi utvider med ytterligere tiltak!»

Det er altså bedt om pause – et strategisk trekk som lederen ber om, fordi lederen ser hva dette kommer til å koste om det IKKE tas time-out! Han viser tegnet og vil ha konstruktiv dialog! En handlingsplan, kjære vene! Ingen avblåsning! Og så går noen ut og kaller det «svik»?? Hvilken agenda ligger i å bruke slike benevnelser om lederens anvendelse av ankemuligheten?

Jeg er sterkt enig med forbundslederen om at dette er et riktig trekk å gjøre. Forbundslederens melding om at han anker til representantskapet, er å ta ansvar for hele NTF, og det begrunner jeg på følgende måte:

Annonse

Noen mener at den eneste måten å vinne en kamp på, er å knuse motstanderen. Så lenge det finnes spor av kampvilje, så skal alle midler settes på spill, og det skal ikke være avsluttet før man enten har seiret på alle punkt, eller at man selv er beseiret.

Men heldigvis er det sånn at noen kamper ikke vinnes av den som blir stående øverst på haugen til slutt, men av den som faktisk innser prisen det vil koste, og trekker seg tilbake i tide, – som ser flere sider av kampen samtidig og tør ta ansvar for alle som er med. Eller alternativt klarer å tenke klart og foreta de rette omorganiseringer som kreves – i tide! Det gjør forbundsleder Roger Hansen i dette øyeblikk!

Det som er i ferd med å skje i NTF, bekymrer meg. Jeg merker uro og forundring. For dersom det er sånn at min organisasjon er villig til å ofre absolutt alt, ofrer den nemlig for mye. Den som har ofret alt, er borte. Å kjempe til man står igjen uten noe å kjempe med, eller kjempe for, har tapt lenge før det. Da ligger den eneste æren kun i det å holde en kamp i gang for kampens skyld, – for å vise utholdenhet og mot – og begrepet ansvar er blitt borte i kamptåka.

Det er alltid forbundet med uansvarlighet å ofre så mye at det ikke blir noe igjen av krefter og resssurser. Spesielt gjelder dette i en strid der et tydelig mål med full seier ikke lenger finnes. Noen delmål er allerede vunnet, noen er tapt rettslig. Jeg føler at det nå er en kamp for kampens skyld – ikke for å vinne. Jeg har også savnet tydelig strategi, og det har kostet betydelig med ressurser.

De som er hardest og nærmest rammet av konflikten, bør føle seg beæret over den kampen forbundet har kjørt på vegne av dem. Det ville jeg følt for lenge siden. Den mengde med ressurser som har blitt brukt på dette løpet i to år, viser at NTF ofrer enormt for sine medlemmer. Det er ingen lett match å møte oss i kamp. Men nå har NTF snart ofret den ene «armen» som holder rundt «familien». Da begynner ting å glippe, og de som blir holdt rundt merker det – og utryggheten vokser. Det samme gjelder stoltheten – den avtar hos meg.

Jeg merker at jeg blir redd min egen organisasjon. Redd for at den faktisk er villig til å ofre de siste ressursene også, og 20.000 medlemmer dras med i dragsuget . Da mister den allerede nå taket på meg som medlem og min tillit til at den opptrer ansvarlig. Kanskje har jeg ikke lenger noen å stole på som kan ta min kamp den dagen det eventuelt måtte komme. Da er det tomt for ressurser og jeg vil sitte igjen – sammen med 20.000 andre – og se på at den jeg hadde i ryggen, faktisk hadde ofret alt fra før, og er borte. Hva da?

Derfor tar forbundslederen nå – etter min klare mening – et helt tydelig ansvar – et moralsk ansvar slik en leder skal gjøre – fordi han ser at dette kan bære feil vei for organisasjonen som helhet, om vi ikke bremser opp litt og tenker fornuftig. Sånne trekk liker jeg av en leder! For noen – en upopulær avgjørelse – men for en leder, det eneste rette! Det viser at han – etter mitt syn – heldigvis ikke har mistet helheten av syne enda, men klarer fortsatt å tenke på flere ting samtidig, og balanserer mellom kampvilje, fornuft og ansvar for NTF på en forbilledlig måte.

Jeg vil derfor oppfordre den øvrige ledelsen i NTF om å støtte forbundslederen i hans ønske om time-out og en handlingsplan. Kampen vil vi uansett være utrolig stolte av!

Om ledelsen nå gjør de rette trekkene, da har jeg forhåpentligvis noe å være stolt av også i morgen! Hvis ikke – anser jeg min organisasjon som uansvarlig og uten evne til å vurdere prisen som en videre kamp kan komme til å koste. Ingenting varer evig – selv ikke de kampmidler, krefter og våpen som man har å ta av. Det er vi alle nødt til å innse.

Jeg er glad Laith Majid tok ansvar, og sparte såpass på kreftene underveis på havet at det ble nok til hele ferden for alle sine! Ødsling med kreftene kunne blitt fatalt. Kanskje var det faktisk nettopp det han felte sine gledestårer over? Forbundslederen i NTF har min klare støtte!

Annonse