Mer kraft er ikke nok – Vi må diskutere både kraftutbygging og markedsstyring

Geir Ove Kulseth stiller spørsmålet i siste utgave av Nettverk (4-2026): «Hvem sin arbeidsplass kan legges ned?» Det er en spissformulering som setter arbeidsplassene i sentrum, men som også kan låse debatten i LO-familien og ikke minst i vår egen organisasjon. Spørsmålet kan gi inntrykk av at vi bare har to valg: rask utbygging av mer kraft og nett, eller nedlegging av arbeidsplasser. 

Vi trenger både mer nettkapasitet og mer kraftproduksjon i årene som kommer. Men energipolitikken handler også om hvilke behov vi skal prioritere, hvordan vi bruker kraften vi allerede har, og hvordan vi sikrer priser som husholdninger og næringsliv kan leve med. Samtidig må vi også ha med oss andre tiltak som for eksempel fjernvarme og energieffektivisering inn i debatten. Dette tror jeg vi er enige i, det følger også av EL og ITs handlingsprogram fra 2023.  

Behovet for å ruste opp kraftsystemet har vært varslet i flere tiår. Likevel opplever vi at nettkapasiteten ikke strekker til der nye behov melder seg. Da må vi også kunne diskutere om styringen og organiseringen av energisektoren har vært god nok. 

Markedsorientering?

Vi har tidligere hatt stor tro på at markedet skal sikre både nødvendige investeringer og en god fordeling av kraftressursene. Men markedsprinsippene må også kunne diskuteres som en del av problemet. Når strømprisene blir en tung belastning og nettkapasiteten begrenser næringsutviklingen, holder det ikke å svare at vi bare må bygge mer og raskere. Vi må også spørre hvilke rammer markedet skal operere innenfor, og hvilke beslutninger som krever tydeligere politisk styring.

Å vise til at kraftkonsernene i stor grad er eid av stat, kommuner og fylkeskomuner betyr ikke at det er politisk styring av bransjen. Det vi ser er tvert om det motsatte. Eierne har profesjonalisert styrerepresentasjonen sin, og det utøves ikke politisk styring i konsernstyrene. Jaget etter profitt styrer beslutningene. At pengene går tilbake til kommuner og fylkeskommuner blir som en honningfelle, da de sliter med dårlig økonomi ifra før. Det blir rett og slett et kappløp mot bunnen. 

I årtier har vi nå levd med en energipolitikk som har favorisert markedsprinsipper, og det har kanskje tjent samfunnet «godt» i perioden, men er det noe historien har lært oss så fungerer ikke markedene når stabiliteten i samfunnet raskt endrer seg. Etter mitt syn er ikke markedet egnet for kritisk infrastruktur, hvor vi trenger stabilitet, robusthet og samfunnspolitiske prioriteringer. 

Jeg deler videre tanken om å sikre og fornye arbeidsplassene, og samtidig redusere utslippene. Rett og slett en rettferdig omstilling. Men jeg er uenig i at behovet for mer utbygging kan diskuteres uavhengig av hvordan kraftmarkedet fungerer. For næringslivet er det ikke tilstrekkelig at kraften finnes. Den må også være tilgjengelig til en pris som gjør det mulig å opprettholde drift og investere i Norge.

Hvorfor kan vi ha overskudd og likevel høye priser?

Norge hadde en nettoeksport av kraft på rundt 23 TWh i 2025. Det betyr ikke at vi har nok kraft overalt og til enhver tid. Vi har store utfordringer i vårt langstrakte land, med et sentral, regional og distribusjonsnett som trenger massiv oppgradering. Den oppgraderingen har vært varslet i flere år – første gang jeg som energimontør hørte om dette var i 2010. Likevel har det ikke skjedd stort siden den gang. Heller tvert imot. 

Det sentrale premisset om at mer kraftproduksjon gir billigere priser er i det beste en misvisende forenkling. Kraftoverskudd betyr vanligvis at vi produserer mer enn vi bruker gjennom et helt år. Prisen bestemmes derimot av tilbud, etterspørsel og tilgjengelig overføringskapasitet i den enkelte markedsperioden og det enkelte prisområdet. Et nasjonalt årsoverskudd sikrer derfor ikke billig kraft gjennom hele året eller i alle landsdeler.

I tillegg er Norge bundet av EØS-avtalen hvor det ligger klare begrensninger når det gjelder handlingsrommet til å begrense eksporten så lenge vi har utvekslingskapasitet. Når vi er tett koblet til andre kraftmarkeder, påvirkes prisene også av forhold utenfor Norge.

Når levelige priser for kraft er essensielt for alle arbeidsplasser, både nye og gamle, blir derfor premisset om «mer kraft og nett sørger for å bevare arbeidsplasser» feil, når det ikke inkluderer en debatt om dagens markedsmodell og rammene for kraftutvekslingen. Dessuten har vi i dag hverken nok fagkompetansen eller nok planleggingskompetanse til å bygge ut det nettet vi trenger, selv med politisk investeringsvilje. 

Markedsprinsippene har også bidratt til massiv fragmentering av fagkompetansen til de vi representerer i Energibransjen. Dette er et annet problem vi sjelden diskuterer. 

Jeg mener forbundet sin vedtatte politikk fra 2023 er god, men vi bør stille tydeligere krav og mer målrettede krav om politisk styring. Vi skal bruke vår styrke til å vise solidaritet med andre forbund og deres medlemmer i denne debatten. Derfor må vi være åpne for å diskutere om dagens markedsmodell støtter målene våre, og hvilke endringer vi bør arbeide for gjennom vårt eget handlingsprogram. Vi kan ikke svekke debatten med utsagn om at de som vil diskutere markedsmodellen vil bidra til å legge ned arbeidsplasser. 

Løsningene kan ikke utelukkende være å bare bygge mer nett- og kraftproduksjon.